Den britiske teaterfarsen av Ray Cooney har blitt en klassiker i sjangeren «komedie med tempo», og i denne lokale versjonen var det få pustepauser å spore. Med en statssekretær med skumle planer, en altfor ærlig sekretær og et hotell hvor ingen egentlig er der de sier de er, var scenen satt for et kaos av det underholdende slaget.

Glade Jul

Det hele starter med at Trond Hokkstad, spilt av Morten Wengstad, ber sin underordnede Jørgen (John Erlend Sveås) om å bestille et diskret hotellrom til seg og elskerinnen. Det går ikke helt etter planen. Sekretæren, som både er nervøs og nølende, stotrer frem navnet “Glade Jul” ved bestillingen av dobbeltrommet – og dermed er det gjort. Feil navn, feil rom og snart også feil kone på feil sted.

Fra det punktet baller det på seg: allergimedisin byttes ut med oppkvikkende piller, et kappløp fra rom til rom, elskere som skjules under traller og hotellpersonalet blir viklet inn i et stadig tettere nett av forklaringer og forviklinger. Hvor mange ganger en dør åpnes og lukkes vites ikke, men det er en hel del.

Strålende prestasjon

Skuespilleren som virkelig skilte seg ut var John Erlend Sveås i rollen som Jørgen, eller Glade - sånn innimellom. Med strålende komisk timing, fysiske spillopper og et uttrykksregister som spente fra panikk til full resignasjon, vant han publikums hjerter.

– Jeg kommer aldri til å se på han på samme måte etter dette når jeg møter ham på jobben, ble det sagt av en publikummer i pausen.

Revyrutine og nye krefter

Flere av skuespillerne er erfarne revyfolk, og det merkes. Lillian Lyngstad, Morten Wengstad, Judit Skorstad, Ulf Grande og Rune Oddvar Wahl (som hotelldirektøren) viser trygghet og tyngde.

Morten Wengstad briljerte som den stadig mer fnisete statssekretæren Trond Hokkstad, særlig i scenene der benzedrin og alkohol tok overhånd og løgnene ble stadig villere. Også Lillian Lyngstad som Unni, statssekretærens kone, leverte en sterk rolle med god mimikk og treffsikker timing. Ulf Grande som Torgeir – en arbeidsledig skuespiller – ga alt på scenen, og dundret i gulvet mer enn én gang i løpet av kvelden. Han spilte også en hotellmedarbeider i første akt.

Wahl tordnet gjennom scenene med myndig stemme og null toleranse for kjærlighetsliv på tvers av rommene. KrF-politiker Oddveig Skravlevik fra Møre og Romsdal, spilt av Judit Kristine Skorstad, var på et korstog mot usedeligheten, og ga rollen tyngde og snert, med stram fremtoning, god replikkføring og presis timing – særlig når hun stormet inn i de mest pinlige øyeblikkene og kastet moralsk glans over galskapen.

Lars Marvin Haugerøy, i rollen som kelneren Göran, kombinerte svenske gloser med karateutbrudd og nikk til både revy og slapstick – og fikk stadig mer driks for sine «tjenester». Årets nykommer på scenen Caroline Annie Jenssen spilte Tonje med trygg tilstedeværelse og fin balanse mellom forførerisk eleganse og komisk timing i rollen som den hemmelige elskerinnen.

Sannheten avsløres

Løgnene sto i kø, og til slutt truet det hele med å rakne. Skravlevik, ble jokeren i spillet – og den som fikk folk til å legge sammen to og to.

Alt avsløres ikke her. For selv om forviklingene er mange og latteren sitter løst, er det fortsatt verdt å få med seg hvordan det hele rundes av. Den siste forestillingen spilles fredag.

Sufflør Brit Juul skal ha sin velfortjente hyllest. Hun trådte stødig til da noen av replikkene glapp, og var en diskret, men avgjørende støttespiller i kulissene.
Lyd- og lysfolkene fortjener også en applaus – Birger Laugen og Kåre Halsen.

- Det var kjempegøy, fortalte en fornøyd publikummer, Anita Eng Kjekshus etter endt forestilling.