Fredag 16. mai var det begravelse i Rørvik kirke og kirkerommet var fylt med mennesker som skulle ta et siste farvel med Magnus.

Veltalte ord kom fra prest Magnus Vestvik, som fortalte om en mann som preget manges liv med sin raushet, sin varme og sitt sterke samfunnsengasjement.

- Han var redelig og tydelig, og hadde stor omsorgsevne, sa Vestvik og la til at dette kjennetegnet Magnus som ektemann, far, sønn, lærer og politiker.

Familiemannen

Magnus Edin Kleven ble født 24. januar 1941 og vokste opp på småbruket Kleiva i Vikna, som mellomste barn av Ingeborg og Elias Kleven. Han hadde to brødre, Kristian og Ansgar. De flyttet til Verdal og ble bosatt på Vaterholmen militærleir da Magnus var elleve år. Her var faren vaktmester. Det skulle bli mer flytting på Magnus og resten av familien, men til slutt endte han opp tilbake i Vikna.

På gymnaset møtte han Solveig, som han ble kjæreste med, og i 1963 giftet han seg med sin kjære og fikk seg jobb på Rørvik ungdomsskole. Sammen fikk de barna Kristin, Ellen, Kjellrun og Jon Anders. De fikk fem barnebarn og ni oldebarn.

Familien betydde mye for Magnus, og fridager ble gjerne tilbrakt på familiens hytte på Borgan, her ble det også adskillige fisketurer i båten deres i den vakre skjærgården.

Store interesser var litteratur, friluftsliv og idrett. Etter at et vondt kne satte stopper for hans egne turer til idrettshallen, begynte han å følge TV-sport hvor langrenn og skøyter var favoritter.

- Magnus var glad i å være ute i naturen, og han var opptatt av fugler og dyrelivet. Han likte å følge med på skøyter og friidrett og sjakk, fortalte prest Magnus Vestvik.

I et portrettintervju med Ytringen i 1990 fortalte Magnus lite om privatlivet, men valgte å snakke om politikk i stedet.

-Å være ordfører er som å spille en rolle, en ordfører er en offentlig person som blir lagt merke til. Man må skille sitt offentlige liv fra det private, sa Kleven.

Læreren

Lillebror Ansgar holdt en varm minnetale om broren som tegnet et bilde av en ung mann som tidlig tok ansvar – som en storebror for han, en dyktig arbeidskar og kunnskapsformidler i sitt valgte yrke som han brant for.

Nemlig læreryrket.

I 1963 ble han uteksaminert fra Levanger lærerskole, og han ble i skoleverket til han gikk av med pensjon i 2005.

Ansgar delte flere historier fra barndommen, hvor Magnus både lærte han å pusse tennene riktig og å regne skøytepoeng. Han beskrev broren som en mann som alltid hadde en stø kurs gjennom livet.

- Det var ikke noe vingling yrkesmessig, det var ikke noe vingling samfunnsmessig, han visste hvor han skulle gå hen, sa Ansgar.

- I møte med elevene hadde han en naturlig autoritet og så elevenes kvaliteter utover deg faglige, forteller Vestvik og beskriver en mann som var flink med elevene sine og alltid rettferdig.

Politikeren

Magnus ble tidlig aktiv i politikken, i 1964 ble han valgt inn i kommunestyret, han var også en tid leder for skolestyret og kommunikasjonsnemnda, og aktiv i arbeiderungdomslaget. Til slutt havnet han i ordførerstolen.

Han tok i 1984 over etter senterpartimann Roald Kirkeby-Garstad, og ble med det den første ordføreren fra Arbeiderpartiet siden 1947. En lang tradisjon med borgelige partier ble brutt i kommunen. Han ble gjenvalgt i 1987 og satt ut perioden.

I sitt politiske arbeid så prøvde han så godt han kunne å finne samlende politiske løsninger, og ikke skape skarpe fronter. Han var også tydelig på at man måtte akseptere at folk hadde forskjellige politiske oppfatninger. Han likte å forberede seg godt, han leste sakspapirer nøye, og gjorde grundig forarbeid også ved taler og offisielle åpninger.

I 1985 mottok han presseprisen «Samarbeideren» fra Ytre Namdal Presseklubb for sin åpne og respektfulle holdning til journalistene. Han fikk også tildelt Lions-prisen i 1991 av Rørvik Lions Club for sin innsats i lokalsamfunnet.

Som ordfører ledet han kommunen gjennom flere store prosjekter, og han ønsket å utvikle Rørvik som et kommunikasjons- og handelssenter, samtidig som han forsvarte satsinger i bygdene.

«Vi prøver å bygge Rørvik opp som et sentrum – uten at det fører til nedbygging av andre steder», sa han i et intervju i 1990.

Noen av prosjektene han brant for var Rørvik lufthavn, som sto ferdig i 1986, byggingen av Vikna folkebibliotek og etablering av Austafjord barnehage. Han jobbet også med vannforsyningstilbudet i distriktene og et prosjekt med ilandføring av gass på Lauvøya.

I lokalbefolkningen var han kjent som «hele Viknas go’gutt», en grei og hyggelig fyr.

Sykdommen knekket han ikke

Magnus fikk hjerneblødning i 2008 som satte han tilbake og endret livet for han og hans familie. Gjennom tykt og tynt sto Solveig stødig ved hans side, og han fikk bo hjemme i 14 år til og reiste både på turer og hadde et aktivt sosialt liv hjemme. De siste tre årene tilbrakte han på Rørvik sykestue.

- Han klaget aldri, og fortalte at han hadde det bra, fortalte Ansgar og berømmet Solveig som støttet Magnus gjennom en utfordrende del av livet.

- Jeg hadde en snill bror, avsluttet Ansgar.