Jeg har vært ute og reist. Helt på egenhånd, alt hva det innebærer for en lettere distre trøndertotning. Jeg har vært så lenge borte fra familien, at jeg til og med måtte snakke med vår kjære katt, Bulle Rødnes-Øvereng på telefonen. Reisen gikk helt til hovedstaden, med helgebesøk til ei venninne og påfølgende tre dager på kurs. Jeg er egentlig veldig påpasselig med tidspunkt når jeg er ute og reiser. Møter opp tidlig og liker å ha kontroll. Akkurat hva som skjedde denne regnfulle fredagskvelden i slutten av oktober vet jeg ikke helt, men jeg møtte alt annet enn tidlig opp, for å si det sånn.

Øverengen kjørte med til Rørvik lufthavn og alt var såre vel. Etter diverse beskjeder om hva han måtte huske på mens jeg var borte, skred jeg inn dørene med min store, oransje koffert. Vi snakker ikke håndbagasje her nei, jeg var rustet for hva det måtte være av værforandringer og arrangement disse dagene utabygds.

Det ble tid til å lese både vel og lenge før flyet ankom. Turen gikk smertefritt, og da vi ankom Værnes til ankomsttid, kunne både en skjerm og en sms på telefonen melde om at flyet til Oslo ikke gikk før 20.30.

Undertegnede ruslet da bort til en kafe, satte seg ned med sin gode bok og et glass godt drikke, og nøt stunden. Da klokken hadde passert noe over 20, ringte telefonen min. Den tok jeg ikke, for det var et ukjent telefonnummer.

Nøysom som jeg er, ruslet jeg så etter hvert bort på gaten min, litt før tid må vite. Jeg er jo slik.

Påfallende få hadde møtt opp, ja faktisk ingen, bortsett fra en uniformert SAS-dame, som var i ferd med å stenge gaten.

Det var da det kom sigende inn, det faktum, som i en times tid liksom hadde blitt slettet fra hjernen min; man møter gjerne opp en stund før flyets avgang, ikke fem minutter før det skal lette, slik jeg akkurat nå, gjorde. SASdama var lettere oppgitt. De hadde ropt meg opp over høyttaleranlegget (stille flyplass og dermed hørtes ikke dette der jeg satt og koste meg), de hadde ringt meg (tok ikke tlf, ukjent nummer).

Jeg måtte dermed tusle ned til bagasjeutleveringen, hvor en enslig oransje koffert (som da hadde måttet bli tatt ut igjen fra det flyet jeg egentlig skulle vært med), sakte kjørte rundt på bagasjebåndet… Så måtte ny billett bestilles.

Hodet mitt var et kaos, irritasjon over egen idioti, tanken på å unødvendig bruke penger på ny billett osv. raste rundt…

Det viste seg at jeg ikke fikk bestilt ny billett på nett, da det var under en time til ny avgang. Lettere forvirret over hva jeg da skulle gjøre, gikk jeg til en ung herremann som satt i innsjekkingen, som sikkert var på slutten av vakta si, drit lei, men fortsatt blid.

Jeg forklarte, etter beste evne, hvor utrolig dum jeg hadde vært og at jeg nå måtte ha hjelp til å bestille ny billett. Jeg avsluttet med å si at jeg nå var akkurat en slik kunde som jeg har sett på dokumentarserie fra flyplasser, en slik kunde som lager til så mye styr, forsinker andre og gir merarbeid.

Den unge herremannen nikket bekreftende, men sa så i neste sekund: «Men forskjellen på dem og deg, det er at du skylder ikke på noen andre enn deg sjøl!»

Dermed så ga han meg et nytt boardingkort, smilte og sa god tur!

Lise Marit Rødnes