Ytringen

Vi har alle en fortid

Jeg har min. Ikke alt er jeg like stolt av, og slik regner jeg med at de fleste har det (til og med Ytringens lesere).På mitt russekort i 1990, hadde jeg følgende tekst «Hvis man lærer av sine feil, får jeg en solid utdannelse.» Nå har jeg ...

Publisert:

Jeg har min. Ikke alt er jeg like stolt av, og slik regner jeg med at de fleste har det (til og med Ytringens lesere).

På mitt russekort i 1990, hadde jeg følgende tekst «Hvis man lærer av sine feil, får jeg en solid utdannelse.» Nå har jeg ikke sjekket hvor mange studiepoeng alle mine feil har resultert i, men jeg tror, i all beskjedenhet, at vi snakker om mange.

Det jeg skal bekjenne nå, er et feilgrep utført av nyere dato. Feilgrepet er faktisk ikke foreldet engang.

Ofte gjør man feilgrep i ung alder, og kan henge det på det, men ett av mine større feilgrep, begikk jeg i fjor, altså i en alder av 48 år og 11 måneder.

Hver sommer pleier vi å leie hytte gjennom Nærøy Fjellstyre, i Mjøsund. Dette har blitt en fin tradisjon, hvor vi fisker, går turer, bader og koser oss. Hytta ligger nesten i enden i Mjøsundvatnet, og man kommer seg dermed dit med båt. Båt leier man av fjellstyret og så har man med motor selv.

Det er ikke så mange hytter langs vannet, men nok til at det ligger noen flere båter fortøyd ved parkeringsplassen man kommer til. Alle båtene er aluminiums båter, men de fjellstyret eier er tydelig merket slik at man ikke skal ta feil.

Denne fredagen i august i fjor, kom undertegnede, i lag med sin sønn litt seinere oppover enn de andre. Dette var uproblematisk, da Øverengen skulle dra ut båten, sette på motor og gjøre alt klart slik at vi bare kunne kjøre.

For første gang på mine år i Mjøsund, traff vi på en båt med tre herremenn, som fornøyde skulle hjemover, med masse fin ørret i bagasjen. Disse herremennene la til land i det vi skulle begynne å bære bagasjen i båten vår.

Båten sto godt dratt opp på land, veldig godt dratt opp på land, men motoren var på og det var bare å ta løst. Sønnen sa noe om at det var feil motor på, men dette lot jeg meg ikke hefte med, det var sikkert motoren til noen andre i reisefølget vårt som eide denne motoren. At det heller ikke i denne båten sto malt NÆRØY FJELLSTYRE med store bokstaver, lot jeg meg ikke hefte med. Nå skulle båten skyves ut i vannet. Det viste seg fort at den var så tung og dratt så langt på land, at Ludvik og jeg ikke klarte å få den ut på egenhånd. De tre trivelige karene tilbydde sin hjelp, og sammen klarte vi å få den i vannet. Mens vi blodrøde i ansiktet dyttet, klarte den ene av karene å pese ut «er du sikker på det er denne båten?» Det kunne jeg andpustent bekrefte, at det visste jeg at det var.

Så startet ferden. Øverengen hadde estimert en kjøretur på litt over en time.

Jeg humret godt, da vi nærmet oss hytta og vi hadde bare brukt 30 minutter innover. Han var visst ikke så god på beregning av tid, Øverengen- det skulle jeg da sannelig nevne for han en gang det passet seg slik.

Øverengen sto faktisk i vannkanten da vi ankom land. Han hadde et uttrykk i ansiktet jeg ble litt urolig av … Det var et noe oppgitt blikk, samme blikk han hadde som da jeg engang vi var på hytta på Settenøy beordret han til å hente våre sønner som hadde vært på leir, på Valøya … Øverengen ankom Valøya men kunne ikke finne hverken leir eller sønner. Han ringte sin frue og undret seg over dette, da hun plutselig kom på at kanskje det ikke var Valøya, men Lauvøya barna skulle hentes ….

«Dette er ikke båten du skulle bruke, Lise Marit Rødnes», sa han, med en noe innbitt stemme- «denne tilhører noen andre, aldeles ikke Nærøy Fjellstyre!»

Jeg hadde altså, ikke bare begått et indirekte tyveri på egenhånd, jeg hadde beordret min sønn til det også, og i tillegg dratt med meg tre lykkelige ørretfiskere.

Øverengen marsjerte opp i hytta, kom tilbake med en boks, skred om bord i båten og kjørte sin vei.

1, 5 timer senere kom han tilbake, med tom boks, en noe mindre båt og mindre motor som det sto NÆRØY FJELLSTYRE på.

Lise Marit Rødnes