På Helstad i Bindal bør en kunne fransk. Ihvertfall hvis en skal samtale med stedets kuer. For de er franske og skjønner ikke et ord av hva jeg sier. De er hvite som en vinterdag, enormt store og er av slekten Fransk Charolais. Fint skarre værra. Riktignok har de noen slektninger både i Åbygda og på Hall... det har jeg selv forresten... men det er her på Helstad de har sitt hovedsete. Kuene.

Jeg er kommet hit en junidag for å intervjue Ulla. Hun veier sikkert 800 kilo og kommer stormende ut av fjøset i pur begeistring over å få møte meg. Hennes artsfrender kommer rautende etter. Ikke noe slanketull der i gården. Enten det er meg eller bøtta med mel som Hans Otto rister med som lokker er jeg forresten litt usikker på...

Ihvertfall kommer Ulla frem til strømgjerdet og sier «Mø». Jeg svarer høflig «Mø» tilbake og spør hvordan det står til. Hun ser på meg, rister på hodet og mø-nstrer meg inngående. Om det er irritasjon over en flue eller synet av meg skal være usagt. Dette er såkalt frittgående kjøtt - ammekyr. Ulla og hennes venner ser ut til å ha det godt. De har en stor gjeili de kan boltre seg i. Et område med skog, gress og trær hvor de mesteparten av dagen kan leke ville dyr.

Jeg har forberedt meg godt til dette møte. Jeg hadde tenkt å fortelle Ulla om min barndoms fjøs, hvor mor melket rett i den blå koppen min som alltid sto på en hylle i fjøsporten. Siladråppi kalte vi det. Lunken kumelk rett fra Dagros. En sjelden gang nå for tiden får jeg tak i ækt kumelk - fra venner på Rosendal på Høylandet. Den minner meg om mor og smaker slik melken gjorde for 70 år siden. Lenge før man hadde hørt om homogenisering og pastorisering. Ihvertfall når det gjelder kuer... Råmelk – den første melken etter at kua har kalvet er det vanskeligere å få tak i. Lykkes jeg i det lager jeg kjelost. Ellers råmelkpudding/kalvedans – kjært barn... Så drysser jeg sukker og kanel på den og deretter kald melk. Ikke rød saus som noen tror det skal være. Det skal ikke smake karamellpudding – det skal smake kjelost. Tættmelk er et annet melke-fenomen. Hvis du ikke får tak i tætti kan du plukke tettegress og legge de i melk. Så knuser du flattbrød fra Abelvær på toppen. Finnes det noe bedre? Men pass deg – planten er kjøttetende... Ulla har aldri hørt om slikt. Hun vet ikke engang hvor rådyr råmelken er om du skal kjøpe den. Det merket jeg da jeg for noen år siden kjøpe et par liter fra en kubonde i Bindal og skulle betale... Det ble nok norgeshistoriens dyreste kjelost.

At Ulla og hennes venner skal være farlige er vel en sannhet med modifikasjoner. En venn av meg på Høylandet har nok sitt eget syn på den saken. Han hadde kuer med lange horn. En kveld da han skulle ha de inn i fjøset svingte den ene kua med hodet og stakk det lange hornet rett i... joda, du gjettet riktig... akkurat der du vet... til bunns. Min venn har ikke øyne bak, og etter en stund begynte han å føle seg uvel. Han gikk og satte seg på fjøsets gamle utedo – deretter husker han ikke mer. Utpå kvelden ble han funnet i en blodpøl. Namdal Sykehus reddet han i siste liten.

Så kuer er ikke å spøke med. Ihvertfall har de svært lite humor ifølge min venn på Høylandet.

Men kuene på Helstad er ikke slik. De er store som fjell og bærer preg av å være lykkelige dyr. Dessuten er de som sagt;franske og kanskje en smule snobbete.

Da jeg snakker frempå til bonden om å få kjøpe en skvett råmelk svarte han med noe som for meg lignet som et langt «MØØØØØ....» Eller var det fransk? Vel, en har lov til å være litt «fransk» med slike kuer. Det er ikke for ingenting at av koranens 114 surier (kapitler) så handler den første om kua. Takk Ulla. Som faktisk e r krulla i «ulla.»

El Magnifico