Beathe tar imot oss på sitt kontor på helsehuset i Rørvik. Her jobber hun som leder for barnevernstjenesten i Nærøysund. 18 personer har sin arbeidsplass ved kontorene her. Det er travelt å være leder for denne viktige tjenesten, men likevel finner Beathe tid til å dyrke det hun liker aller mest - nemlig å jobbe på dugnad. For sin iver ble hun nylig kåret til månedens ildsjel av lokalt næringsliv. Det kom helt uventet på henne.

– Jeg var på jobb den ettermiddagen og fikk beskjed om at jeg måtte komme ut en tur. Der sto Kjell Arne Raaum fra SalmoNor med overraskelsen. Det var fantastisk artig å bli satt pris på. Det er alltid fint å få noen gode ord om det du gjør. Det rørte hjertet mitt, og jeg satte umåtelig pris på det, sier hun og viser med en gang et stort engasjement for det å jobbe på dugnad. Når hun begynner å snakke om dugnad så tindrer øynene og hun snakker med glød og engasjement. Hun forteller om utallige dugnadstimer. Bare kvelden før satt hun til langt på natt for å skape neste års folkefest. Dugnaden for å skape neste års Rørvikdager er nemlig i full gang. Den starter egentlig allerede før inneværende dager er ferdig, forteller hun.

Rørvikjente

Beathe bor på Marøya, men er egentlig rørvikjente.

– Jeg vokste opp i Skolegata - rett ved idrettshallen og med kort vei til bassenget og til banen, forteller hun. Nettopp bassenget og svømmeklubben skulle etter hvert bety svært mye for henne.

– Jeg spilte jo håndball og fotball også og litt badminton, men det var svømmeklubben som ble det viktigste for meg. Min store mentor i livet var Arvid Moe. Han sto mitt hjerte veldig nært, sier hun og forteller at hun var mye i bassenget på fritida og på trening. Arvid la til rette slik at alle skulle føle seg velkommen. Det ble som en stor familie.

– Jeg har fått så mye fra han at jeg klarer nesten ikke å sette ord på det. Han var så glad i oss barna, løftet oss fram og så hver en av oss. Han var opptatt av at det skulle være tilbud til alle. Jeg ble jo også hjelpetrener etter hvert under han og deretter hovedtrener i mange år, sier hun ettertenksomt. Arvid gikk bort for noen år siden og med han ble en av Rørviks virkelige store ildsjeler borte. Men Beathe har tatt med seg hans tanker og brennende engasjement videre.

Kom hjem igjen

Beathe var også tidlig opptatt av martnader. Hun forteller at før i tida så var det martna på den gamle skoleplassen der SinkabergHansen arena er.

– Mamma har fortalt at jeg var ikke gammel da jeg snek meg under vaktene og inn på martnadsområdet og de måtte dit for å hente meg, ler hun og legger til at hun ikke husker det.

Etter videregående på Rørvik gikk Beathe sykepleien i Namsos og hoppet rett på videreutdanning i Bodø.

– Jeg var borte noen år, men da jeg kom hjem igjen begynte jeg igjen som trener, sier hun og forteller at det var i svømmeklubben hun engasjerte seg mest mens hennes egne barn var små.

– Jeg er genuint opptatt av dugnad og hva det gir med seg av ringvirkninger. Det har jeg fått mye av gjennom svømmeklubben. Den familiefølelsen var jeg veldig opptatt av som trener å bringe videre og å gi videre til mine barn, sier Beathe, som også har vært styreleder i fotball noen år og sittet i styret for øvrig.

– Så jeg har fulgt mine barn, men har også vært svømmetrener uten at barna mine har vært en del av laget, sier hun og legger til at hun har vært opptatt av å følge sine tre barn over alt.

Få til noe i felleskap

Det er ønsket om å få til noe for felleskapet som driver henne.

– Det er viktig for meg, og for familien min å ha bolyst. Det å ha noe å tilby her - at vi får til noe i felleskap. Det handler om en grunnleggende verdi i livet mitt. Man kan ikke betale for alt. Jeg tror på den uforpliktende møteplassen som dugnad gir. Det å selge kaffe eller stå i bua på fotballkampen eller rigge til en konsert. Det er noe i det fellesskapet som er så fint. Og barna ser det. Jeg er kjempeopptatt av det. Jeg er veldig opptatt av det i jobben min også, være med å skape noe. Det skal være givende for alle - det er slagordet til RIL og det får vi ikke til om vi ikke står sammen om det, sier hun,

– Det er viktig å skape noe sammen. Vi får ikke til noe en og en, men sammen gjør vi det. Jeg er så stolt av det vi klarer å få til blant annet i RIL. Og at vi får til sånt som Rørvikdagene som på en måte er mitt fjerde barn. Det er en folkefest vi får til i felleskap.

Og folk stiller velvillig opp. Hun forteller om en oppmøteprosent på over 90 prosent på dugnadene i anledning Rørvikdagene.

– Det er suverent, sier hun og forteller at det er stort sett alle foreldre i RIL som stiller opp . Det vil si 500-600 personer. Alle er viktige, både de som bidrar litt og mye. Og det er ingen sure miner.

– Jeg tror at vår positivitet og det at vi sier at hver enkelt er viktig betyr mye.

De siste fem årene har hun vært leder for Rørvikdagene og hun har hatt samme komitéen med seg hvert år. Hun forteller at de er trygge på hverandre på godt og vondt. Hun legger ikke skjul på at det er heftig å ikke sove på ti dager. Det er lange netter.

Gjør noe for alle

– Det beste er at man er med og gjør noe for Ytre Namdal. Det at folk gleder seg og spør, blir det Rørvikdager? Gleden i hverdagen. Jeg får ikke til å forklare det helt. Du kan være sliten etter en lang dag og tung natt, men så ser du folkegleden. Da tenker jeg at det er verdt hver en tåre. Det er som en fødsel. Barnet er født. Du ser folkehavet og gleder deg. Det spiller ingen rolle hvor mange som er på konserten, men når du ser gleden - det er det som er viktig. Dette får vi faktisk til på Rørvik, sier hun engasjert mens iveren lyser i hele ansiktet. Det er ingen tvil om at hun oppriktig mener det hun sier.

Det er heller ikke vanskelig å få tak i artister. Det er faktisk blitt sånn at artistene spør om å få komme hit. De har fått seg et navn som en god festival og har respekt blant artistene. De blir godt ivaretatt her hos Beathe og co og det ryktes.

Og folk kommer langveis fra for å være med på konsertene. Det var 9000 besøkende i år og tallet har økt hvert år.

Drømmer om hva hun har lyst til å få til har hun fortsatt.

– Ja det har jeg alltid, men det spørs om jeg får det til i år, men det går jeg ikke ut med, sier hun lurt.

– I forhold til Rørvikdagene er det vanskelig å hele tiden tenke hvordan det skal toppes år etter år. Men vi har alltid en drøm om å toppe året før. Vi hviler ikke på det at vi i år gjorde det bra, Vi tenker hele tiden på hva vi kan bli bedre på og vi vil gjerne ha tilbakemeldinger. En festival skal alltid by på overraskelser, og det skal det bli neste gang og, sier hun og legger til at neste år er det tiårsjubileum på storscenen. Det var i 2013 de begynte å satse litt større. Hun drar fortsatt i trådene, men hvor lenge det blir vet hun ikke.

– Jeg skal være med neste år, og så må jeg ta ei vurdering. Det tar veldig mye av fritida og det binder opp store deler av sommeren. Det er en enorm jobb hele året, men juli er heftig. Når jeg tar et år til så gjør jeg det fullt og helt. Jeg gjør ikke ting halvhjerta. Derfor må jeg tenke nøye hvert år som går fordi jeg må si nei til mye annet, sier Beathe som ikke kan reise noe sted i hele juli på grunn av dette. Men hun har full støtte i familien, som også de er engasjerte i Rørvikdagan, og også de er opptatte av dugnadsånden.

– Mannen min Sveinung er med i komitéen og det samme er datteren vår Charlotte, og guttene støtter opp på ulike måter. Jeg har spurt dem om de opplever at det er verdt at jeg driver med dette, og de synes jo det. De mener det er viktig for oss som familie og for Ytre Namdal. De synes det er viktig vi er sammen om dette og har det som et prosjekt, sier hun og forteller at hun er avhengig av å ha støtte fra dem. Hun kunne ikke gjort dette uten.

Beathe mener at dugnadsfølelsen er noe som alle burde kjenne på. Det å gjøre noe i lag og ha et eierskap til det. Ikke bare gjør det fordi du må, men for at du er med på å skape og utvikle noe.

– Jeg håper at Rørvikdagene gjør en forskjell for folk i Ytre Namdal. At det er en positiv happening som både barn, unge og voksne setter pris på. Jeg håper og tror at det setter oss på kartet. Det er viktig for meg at folk kan være enda mer stolt av heimplassen sin og rekruttere enda flere til ledige jobber. Jeg tenker egentlig litt stort, smiler Beathe før hun vender tilbake til sine daglige gjøremål. Og i kveld blir det nok også ei dugnadsøkt.