Natt til 9. april 1940 ble den tyske krysseren «Blücher» senket i Oslofjorden, truffet av kanoner og torpedoer fra festningen Oscarsborg. En ung, tysk soldat havnet på Ullevål sykehus med betydelige skader. En av de som pleiet den skadde tyskeren, var en ung, kvinnelig sykepleier fra Finnmark. Det oppstod etter hvert søt musikk mellom de to ungdommene. Og det resulterte i kjæresteforhold, flytting til Hitlers rike, ekteskap og barn.

Et par år senere ble kvinnens to år yngre bror arrestert av tyskerne i Oslo. Han hadde operert som kurér for hjemmefronten i kampen mot okkupasjonsmakten. Resultatet ble to års fengsel i den beryktede konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Andre verdenskrig skapte derfor en vanvittig kontrastfylt livsperiode for søskenparet. Mens søsteren opplevde familielykken, kjempet broren mot sult og død i fiendens fangeleir noen mil unna.

Broren overlevde årene i konsentrasjonsleiren og returnerte i en av de hvite bussene våren 1945. Krigsårene skapte imidlertid en dyp, dyp kløft mellom søsknene. Familien ble splittet. Det tok et par tiår før kløften til slutt ble visket ut og forsoningen mellom søskenparet kunne skje.

Dette kunne vært temaet i en av de mange tusen filmdrama som er laget etter andre verdenskrig. Men det er det ikke. Det er en virkelig historie med mennesker av kjøtt og blod. Mitt blod.

Søskenparet var min egen far og hans søster.

Vår «familiehemmelighet» kom tilbake for fullt i tankene mine da Vladimir Putin valgte å starte dreping og pulverisering av Ukraina. Han angrep sitt broderfolk. Båndene mellom russere og ukrainere er sterke, det er familie- og slektsbånd på tvers av grensene. På nytt ser vi hvordan krig kan splitte familier. Søstre og brødre, fedre og døtre, sønner og mødre havner på hver sin side av et jernteppe. Vi så det da Tyskland ble delt i to, vi har sett det i Vietnam og Korea, Jugoslavia og en rekke andre steder i verden.

Tyskland er ett eksempel på at broderfolket ble gjenforent. Adskillelsen varte likevel så lenge at mange familiebånd aldri kunne knyttes på ny. Fedre og mødre gikk bort før muren falt og barn og foreldre igjen kunne møtes fysisk. Forsoning er mulig, sårene er likevel vanskelig å lege. Konsekvensene av krig og splittelse kan bli livslange.

I skrivende stund pågår fortsatt kampene for fullt i Ukraina. Krig gir selvsagt store, materielle ødeleggelser. Allerede er mye rasert i Ukraina. Infrastruktur kan gjenoppbygges, menneskeliv og ødelagte liv kan ikke erstattes. Det kan ta tiår å bygge nye hus og reparere skader, men det går an. Den historiske byen Mostar i Bosnia-Hercegovina ble bombet sønder og sammen av kroatiske styrker i 1993. Vi besøkte byen for noen få år siden. Mye var reparert, men sårene etter krigen var fortsatt godt synlige. Det som ikke kunne «gjenoppbygges» i landet var tapet av alle ressurspersonene som hadde flyktet fra landet og fiendens geværmunninger i løpet av krigsårene. Landet var tappet for mennesker med høyere utdanning. Noen returnerer selvsagt til hjemlandet når freden kommer, men langt fra alle.

De menneskelige ødeleggelsene av krig er alltid de verste. Følgene av atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki under andre verdenskorg er godt dokumenterte. Både de fysiske og de psykiske ettervirkningene i generasjoner. Heldigvis har det i nyere tid blitt mye mer fokus og forskning på hvordan krig gir enorme skader på barnesinn.

Vi klapper hverandre på skuldra og er så stolte over hvor flinke og snille vi er ved å ta imot flyktninger, gi dem midler, arbeid og skolegang har i Norge. Men så er vi like flinke til å hviske og tiske og klage når barn av flyktninger ikke oppfører seg akkurat slik vi vil i skole og barnehage. Noe kan selvsagt forklares med kulturelle forskjeller, men vi må heller aldri glemme hvordan krig kan traumatisere barnesinn for livet og medføre utfordringer i dagliglivet.

For oss i den vestlige del av det moderne og siviliserte Europa virker krig nærmest utopisk. De siste dager har fått oss til å tenke annerledes. Våre egne barn og barnebarn har begynt å tenke og snakke om en ny verdenskrig. Det må vi ta på alvor. Krig er egentlig ikke så langt unna oss verken i tid eller avstand.

Krigens grusomhet kan du enkelt få dokumentert ved å ta en tur til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. Å se de enorme glassmonterne med sko og klær etter drepte unger, brukte proteser og krykker etter drepte funksjonshemmede mennesker er brutalt. Stoff og klær laget av menneskehår klippet av fanger på tur inn i gasskamrene er like grusomt. Og filmer av bittesmå tvillingpar som går hand-i-hand inn i fangeleiren for å bli forsket på og eksperimentert på av tyske leger og vitenskapsmenn.

Jeg har vært der og sett det, men jeg lurer på om Vladimir noen gang har fått omvisning der? Om han har sett det og likevel trykket på starknappen for krigen, så kan det ikke være mye menneskelighet bak brystkassa han liker å vise fram.

Jeg håper verdens mange kloke hoder nå kommer sammen og gjør alt for å stanse krigshisseren i øst. Krig gir konsekvenser i generasjoner. Pappaen vår ble merket for livet av årene i fangenskap. Og det påvirket dermed også oss i neste generasjon.