Jens Lande ble nylig 90 år. Ved et besøk ved omsorgsboligene på Bindalseidet forteller han blant annet at han som 11-åring var gjetergutt. Dette gjør at jeg blir nysgjerrig på hans levde liv, og ønsker å ha flere samtaler med ham.

Vi besøker også hans søster Åshild Ingebrigtsen på Terråk for å supplere familiehistorien. Åshild er 92 år og bor i egen bolig. Hun serverer kaffe og heimelagde horn og skuffkake når vi kommer.

Sov på halm og mose

De første årene bodde foreldrene til Jens med sine fem barn i Kollsætran i Folla. De bodde i et sæterhus som bestod av ett rom samt spiskammers. «Det tilhørte storbonden i Folla». Jens sier det var lite å rutte med på 30-40 tallet.

– Min familie var nok høyt på den lista over de som hadde lite. De sov på halm, høy og mose, forteller han.

Moren fødte to barn til mens de bodde i Kollsætran, begge døde i barsel. Det var setefødsler som tok altfor lang tid, og dermed forårsaket at barna døde.

– Hva hadde familien å leve av?

– Mor plukket bær og solgte, sier han og forteller at de hadde to geiter slik at de fikk noe melk, og heldigvis hadde de en færing som gjorde at faren kunne ro ut for å fiske.

Tøff tid

– Det var en knallhard tid, og vanskelig for foreldrene våre.

De gikk på skole på Årsandan da de bodde i Kollsætran. Noen ganger ble de rodd til Årsandøy. For det meste gikk de. Avstanden var cirka en mil. På Årsandan bodde de på internat 14 dager i gangen, så var det 14 dager fri. Der styrte en kokk og læreren. De husker at det ble gjort forskjell på ungene. De som hadde mest og kom fra velstående heim, ble favorisert.

De bodde i Kollsætran til Jens var 11 år. Da flyttet familien til Bjørnlia, gården til mormor og morfar. Bjørnlia ligger 5-6 km fra Bindalseidet. Her blir deres yngste søster født. Fra nå er de seks søsken.

Ble gjetergutt

– Det ble noe lettere for familien å bo i Bjørnlia da det var mulig å dyrke jord og ha noen dyr. Men skoleveien fra Bjørnlia til Bindalseidet var tøff på vinters tid. Det kunne ha kommet en halv meter snø i løpet av natta, og det var ingen som brøyta veien, forteller Jens.

Han husker at moren jobbet dag og natt, karding, spinning, strikking og daglig drift av småbruket. Faren var på ulike arbeidsoppdrag, tyskarbeid under krigen.

Fra Jens var 11-15 år var han gjetergutt i Folla. Han jobbet på to småbruk, to dager på den minste og fem dager på den største gården, Lien. Arbeidet bestod i å gjete kyrne og gjøre annet gårdsarbeid. Det var lite fôr til dyrene på gården, og han fikk derfor ansvar for å ta med dyra til utmarka, over skoggrensa, slik at de fikk tilstrekkelig næring. Han jobbet vanligvis fra juni til september. Det var mye klegg og blending på kyrne, så turen startet gjerne etter at solen hadde gått ned bak fjellet, rundt klokka 19.00.

– Det var bratt opp lia, og jeg husker at jeg måtte dytte kyrne for å få de opp. Når klokka ble 04.00-05.00 var det retur. Da hadde kyrne spist seg mette og hadde ligget på bakken for å hvile.

– Det ble kaldt mang en natt, særlig i august med nordavindskodde. For å holde varmen dyttet jeg en ku opp for at jeg kunne ligge på den varme bakken der den hadde ligget. I løpet av natta kunne jeg ha behov for å ligge der to-tre kyr hadde ligget.

Gikk barfot

Åshild jobbet på Vennevik gård. Hun måtte opp to ganger om natta for å gå til utmarka der kyrne beitet. Hun skulle passe på at de spiste slik at de hadde behov for mindre fôr når de kom til gården.

– Hvordan var det med klær og skotøy?

– Nei, vi hadde ikke så mye klær. Mange ganger gikk jeg bløt fra kveld til morgen. Barfot det meste av tiden, men jeg hadde også heimelagde sko en periode.

Jens så bjørn to ganger som gjetergutt. Han ble urolig, men bjørnen var sky, og forsvant rimelig raskt.

– Kanskje den ville skåne en liten gutt, sier Jens tankefullt.

Da han kom ned med kyrne og fikk de på båsen, fikk han litt grøt før han la seg til å sove. Men middagen var klokka 12.00, så det ble ikke mange timene i senga. Etter at bonden hadde kvilt seg ble det hesjing og etter hvert også innkjøring av høy. De skulle ha med store lass, så Jens fikk ansvar for å tråkke høyet i vogna.

– Dette var et tungt arbeid for meg da, sier Jens, og husker slitet.

Under krigen husker han at det kom fly innover Folla. Det så ut som noe falt fra det ene flyet.

– Kanskje det var beskutt, undres Jens. Dette skapte uro hos en liten gutt langt heimefra.

– Ble du ikke redd av å være alene på fjellet?

– Nei, jeg var ikke redd, men det kunne være kaldt og ensomt å være alene om natta.

Lønna bestod av mat og husvære, men da Jens var 15 år og gjeteroppgaven tok slutt fikk han 80 kroner for arbeidet. Pengene gikk direkte til foreldrene som endelig fikk mulighet til å handle nødvendige varer.

På gården fikk han gjerne med seg to brødskiver og en melkeskvett når han gikk til fjells. Det var ikke flust med mat. Under krigen var det rasjoneringskortene som gjaldt.

– Hva tenker du om at du ble gjetergutt som 11-åring?

– Å hive en gutt ut i skogen ville ha ført til straff i dag, men slik var livet da.

Han synes barn og ungdom har det «skammelig lett» i dag.

Møtte Solveig

Han og søsknene plukket også bær til gårdene. Da fikk de 5 øre, og kunne gå til butikken for å kjøpe godteri. Han husker de fikk en hel spisspose for 5 øre. For 1 øre fikk de to karameller.

Etter konfirmasjonen jobbet Jens på en gård på Høylandet. Foruten vanlig gårdsarbeid, jobbet han på saga. Det var møysommelig å komme seg til Bjørnlia derfra. Han husker at han kjøpte seg en sykkel. Da var det å sykle fra Høylandet til fergeleiet på Kongsmoen. Fra Teplingan bar turen til Årsandøya, så i båt derfra, om Tosen før han tok fatt på siste sykkeletappe. Dette tok gjerne mer enn ett døgn.

Jens møtte sin Solveig på Granheim på Skjelsviksjøen på fest. De ble gående sammen etter festen.

– Hun spurte om jeg kunne leie henne opp bakken til Haugan.

Slik startet deres forhold. De fikk fire barn. To av dem er døde, samt et barnebarn, og Solveig døde i 2017.

– Å miste barn må ha vært tøft for dere. Hvordan har du taklet det?

– Det er sånn livet er! Jeg tror jeg har blitt sterk av det livet jeg har levd, sier Jens ettertenksomt.

Klager ikke

I dag bor Jens i omsorgsbolig på Bindalseidet. Jeg lurer på hvordan det var å flytte fra heimen på Bøkestad.

– Perfekt! Jeg klarte ikke lengre å gå til naboene, og trappa til huset var vanskelig for meg.

Jens vil ikke klage på livet.

– Jeg kunne gått tilbake til det livet jeg har levd, sier han.