22.juli 2011. Jeg hadde nettopp fylt 10 år.

Det var sommerferie, min familie var på hytta på Ytre Vikna og morgentimene var rolige.

Litt etter 16:00 kom familiemedlemmer inn i stua og ba oss om å skru på tven. Der ventet det ferske TV2 bilder direkte fra Oslos gater som var dekker i røykstøv, knust glass, kaos og redde folk.

Jeg husker jeg var nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Jeg var i en alder hvor jeg hadde begynt å bekymre meg for terror og hat.

Jeg trodde de kanskje ville komme til oss, til Rørvik, sprenge bygninger her også. Så ble det stille i noen timer, før det kom en ny bølge med sjokkerende bilder, denne gangen fra Sundvollområdet og noen fjernbilder fra Utøya der vi såvidt kunne skimte aktivitet på sjøen - jeg ante ikke hvor dette var eller hvem som var der, men det vekket oppmerksomhet i det sekundet jeg forstod at dette gjalt ungdom som ble skutt på.

Jeg husker å igjen kjenne på redselen for at de skulle komme til oss. At det skulle være flere av dem.

Jeg var for liten til å forstå da, og det skulle ta en god del år før jeg virkelig klarte å sette meg inn i hvorfor Statsministerene sto å holdt tale med det samme innholdet og budskapet hvert eneste år som møtte oss fremover på denne dagen.

Jeg tror kanskje jeg rakk å bli 18 år før jeg faktisk forsto at angrepene var politisk rettet. Rettet mot Arbeiderpartiets invandringspolitikk.

At gjerningsmannen bevisst hadde bombet regjeringskvartalet fordi Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt. Og at gjerningsmannen hadde skutt ned forsvarsløs ungdom fordi flere av de flinke ungdommene allerede hadde betydningsfylle verv i Arbeiderpartiet og sto i rekken for å en dag sitte med samme politiske makt som regjeringen i 2011.

Både bombingen og skytingen var og vil alltid være et angrep på politiske holdninger og demokratiet vårt.

Først i juni i år, 2023, var jeg for første gangen på Utøya. Jeg fikk være med som ansatt i Senterungdommen, og vi reiste sammen med sentralsstyrene til Auf og Sosialistisk ungdom.

Dette var en rødgrønn samling. Noen av de som var med oss var til stede på Utøya under angrepet i 2011, og vi fikk omvisning av stedene som vedkommende selv gjemte seg for ikke å bli skutt. Hele øya er i dag blitt et minnesmerke - det lå blomster, små figurer og eiendeler plassert på minnestedene til de som gikk bort. Deler av bygningene er bevart og øya var stelt svært godt med.

Denne dagen i juni var nok min tyngste dag på lenge. Tårene trillet. For hva skal man si. Hvordan skal man imøtekomme et slikt angrep selv etter så mange år, spesielt foran øynene til de som var tilstede. De som mistet sine nærmeste den dagen.

Det kunne vært meg.

Sommerleirer i politisk regi har jeg vært med på selv. Det skal jeg i august i år også. Sommerleir skal være gøy, gi deg venner for livet, gi deg politisk inspirasjon, her skal det skapes rom for mestring og for å vokse politisk.

Det er ikke plass til frykt her, ei heller hatefulle ytringer og handlinger. 22.juli 2011 har vist oss hvor viktig det er å stå opp mot hat. Hvor viktig det er å kjempe for demokratiet og firheten vår. For meg er 22.juli fremdeles en sorgens dag hvor vi må ivareta de pårørende og berørte - men det er samtidig en påminnelse om hvilke verdier som er viktige for meg. At kjærlighet og toleranse er det som skal styre min politiske vilje og handlingskraft.

Jeg sender klemmer til alle berørte, Auf og Arbeiderpartiet i dag!
Aldri tie, aldri glemme!