En sur høstvind snor seg over veiene på Lillehammer. Ett lavt og grått skydekke sørger for kalde dråper som gjør fallende løv vått og lite villig til kaste seg ut høstdansen som vinden forsøker å invitere opp til.

Frem mellom hager og gangstier dukker det ærverdige bygget til Nansenskolen opp. Tallet 1918 preger bygget, som i sin tid ble kjøpt av teologen Kristian Schjelderup og litteraturviteren Anders Wyller for å realisere deres drøm om å starte et akademi viet til humanistiske ideer og idealer. Dette var like før krigen og en del understrømninger i samfunnet, som blant annet nazismen, førte til at de to ønsket å starte forelesninger for ungdom.

– For å vekke de personlige muligheter hos unge mennesker, veilede dem til å tenke mer fritt og arbeide mer selvstendig, hjelpe dem til å forstå både seg selv og andre mennesker bedre, og i og med alt dette forankre i deres sinn visse idealer som efter vår tro bærer oppe all menneskeverdig kultur, politikk og religion, sa Schjelderup under åpningstalen.

Ironisk nok blir skolen overtatt av tyske Wehrmacht og må legge ned virksomheten. Etter krigen starter skolen opp på ny, med Halvard Grude Forfang som rektor, og siden blir det omgjort til folkehøgskole. I dag er det 80 studenter fra inn- og utland som studerer og bor på skolen.

Artikkelen fortsetter under bildet

Fredsenteret

Inne i hovedbygget med 1918 tallet på fremsiden er det Henrik Jarholm har kontor. Opp en etasje, så to ganger høyre og en blid Ottersøy-gutt strekker frem hånda.

– Ja, du fant fram ja. Trivelig å sjå deg igjen!

Som relativt nyansatt kommunikasjonsrådgiver er det hans jobb å synliggjøre senterets kompetanse, og det tar ikke lange tiden før omvisningen starter.

– I 2010 slår Dialogprosjektet på Nansenskolen og Norsk Fredssenter seg sammen til Nansen Fredssenter. Vi har lokaler her på skolen, og inngår i stiftelsen Nansenskolen. Senteret og deres samarbeidspartnere oppnår stor anerkjennelse for sitt fredsarbeid, og det er utrolig spennende å få være en del av dette arbeidet, sier Jarholm fornøyd.

Ja, for det er lett å se at han trives. Her i dette miljøet møter han folk med samme interesse for internasjonalt fredsarbeid, og ikke minst får han innsikt og ta del i arbeid som fremmer fred og utvikling for de som trenger det aller mest.

– Jeg har, spesielt siden videregående, alltid vært opptatt av bekjempelse av ulikhet, urettferdighet, fattigdom og klimaproblematikk og da naturligvis også av bistandsarbeid og utviklingsarbeid. Så tematisk sett så har jeg nok kommet hjem, selv om jeg også synes det var spennende å jobbe med næringsliv i Ytre Namdal.

At han havnet her kan han takke et julebesøk i 2019. Det var til en kamerat, som Henrik tidligere hadde studert sosialantropologi sammen med, og da kom det frem at det var en ledig stilling ved senteret.

– Jeg hadde hoppet av jobben i PKOM og ville ha en annen retning i livet mitt. Det førte til at jeg studerte praktisk pedagogisk utdanning (PPU) i Trondheim, før jeg da søkte på jobben her. Etter hvert som jeg forsto mer og mer hva arbeidet gikk ut på så ble jeg også mer interessert i å få jobben, forteller han.

Ingen førstereisgutt

Som tidligere nevnt så kom det sosiale engasjementet for fullt på videregående.Henrik var blant annet med å starte på et lag for Sosialistisk Ungdom, og han var også leder for det gamle Nord-Trøndelag Sosialistisk Ungdom.

– Det å vokse opp på begynnelsen av 2000-tallet med krigen i Irak og Afghanistan, samtidig som du fikk alarmerende klimarapporter fra verdens fremste klimaforskere, førte til et stadig gradvis økende behov for å forstå og også kunne gjøre en forskjell.

Etter videregående går turen til Bømlo og folkehøgskole. I studieplanen inngår en reise til Afrika, og her møter Henrik en sosialantropolog på et barnehjem i Kenya som gjør dypt inntrykk.

– Jeg begynte siden på Utviklingsstudiet i Bergen fordi jeg ville jobbe med bistand, men jeg innså raskt at det var folk jeg ville jobbe med. Ikke papirer. Jeg ville være nært folk og forstå deres grunnleggende kulturelle premisser i livene deres. Det førte til at jeg endret studieretning, og reiste blant annet ett halvt år til Boliva. Siden ble det Brasil gjennom LatinAmerikagruppen, og jeg jobbet jeg med MST som er en bevegelse for de jordløse.

De jordløses bevegelse (Movimento dos Trabalhadores Rurais sem Terra – MST) er den største sosiale bevegelsen i Brasil, med anslagsvis 1,5 millioner jordløse medlemmer som er organisert i 23 av Brasils 26 delstater. Formålet til organisasjonen er «jord, jordreform og et mer rettferdig samfunn.» Organisasjonen betegner seg selv som en sosial frivillig bevegelse, og den er kjent for å skaffe jord til fattige gjennom å okkupere landområder som ligger brakk.

– Her fikk jeg se både urettferdighet og ulikhet, samtidig som jeg fikk jobbe med natur. Veldig lærerik periode for meg, det skal sies.

Artikkelen fortsetter under bildet

Observerende formidler

Henrik har også vært på Færøyene et halvt år hvor han jobbet for Nordisk Atlanterhavsamarbeid, som Ytringen skrev om april 2013. Siden ble det master ved Universitet i Oslo, og her deltok han i et prosjekt ledet av sosialantropolog Signe Howell.

– Det var et internasjonalt skogbevaringsprosjekt med navnet REDD+ hvor vi blant annet reiste til Indonesia. Grunntanken er at rike land betaler fattige land for ikke å kutte ned skog. På den måten får de kompensasjon fremfor å produsere for eksempel palmeolje.

Underveis kommer Henrik i kontakt med en stamme som heter Ibana-folket og de hadde et veldig spesielt forhold til naturen.

– Det å se og lære hvordan naturen var vevd inn i alt de gjorde, både politisk, kulturelt og sosialt var utrolig spennende. Også med tanke på religion/kosmologi. Ibanene er animister, og tror blant annet på at dyr og planter har en åndelig livsessens, og at ånder og forfedre er en del av skogen. De høstet av naturen på en forsvarlig måte, samtidig som de var under et stadig press på å selge landområder til selskaper som vil hogge ned skog for å utvinne. Samtidig jobbe de også for å få strøm, vann og infrastruktur til landsbyen, så det var mange motsetninger som de måtte ta stilling til samtidig som de skulle ivareta skogene, forklarer Henrik.

Under reisene og i prosjektene er det en rød tråd. Formidling. Behovet for å fortelle om prosjektene til omverden blir stadig mer viktig, og Henrik blir sentral i dette arbeidet på flere av stedene.

– Det ble en del journalist arbeid, og den biten har vel mer eller mindre hengt ved meg hele veien i alt jeg har gjort. Faktisk har jeg også vært freelancejournalist for Ytringen også, smiler han.

Trives i Lillehammer

Livet på Nansens Fredssenteret er interessant, men Henrik liker også godt Lillehammer som bosted.

– Her er det en by med mye aktivitet og en livsnerve som jeg liker. Et godt kulturliv med kinoer, litteraturfestival, Dølajazz for å nevne noe. Jazzen var nå sist helg og jeg var med som frivillig. Det gjelder å engasjere seg når man kommer til et nytt sted, og ikke sitte og forvente at alt skal være tilrettelagt for deg. Gir du så får du, og det føler jeg at jeg opplever her.

Noen snarlig plan om vendereis til ytterdistriktet har han heller ikke.

– Jeg følte at jeg har vært tilbake etter endt utdanning. Det var fint, men annerledes enn da man vokste opp der. Akkurat nå har jeg ingen planer om å flytte tilbake, men livet har lært meg at en aldri skal si aldri, smiler han.

Artikkelen fortsetter under bildet

Et tankekors

Et lite tankekors har han likevel gjort seg den tiden han bodde hjemme i Nærøysund.

– Jeg tror Nærøysund har gjort utvikling til en hellig ku. All utvikling er bare bra så lenge det er utvikling. Jeg savner nok litt kritiske øyne av og til, for alt har en pris. Det er lett for at det kan bli slik at dersom du er litt kritisk til måten verdiskapningen skjer på, ja så er du mot utvikling. Det er jo ikke sant, sier Henrik alvorlig

– Det er bare det at man ønsker litt mer balanse. Jeg så jo nettopp dette hos Ibana-folket, riktig nok i litt enklere former, men det er den samme utfordringen mellom å ta vare på det vi har opp mot det å utvikle oss videre som samfunn. Hvis vi bare jager utvikling så tror jeg vi mister noe vesentlig og fint som vi har i Nærøysund. Nemlig nærhet til hverandre og til naturen.

Dialog er veien

Nå jobber Henrik og resten av fredssenteret med dialog og endring av konflikter. Gjennom undervisning og kurs av barn, unge og voksne forsøker de å skape gode holdninger på tvers av skillelinje.

I Polen jobber de med å få næringslivet og sivilsamfunnet til å bruke dialog for å styrke demokratiet. I forhold til Afghanistan driver senteret langvarig dialogsamarbeid med Afghanistankomiteen, og jobber også mye med diaspora-miljøet i Norge. I Chile deltar Fredssenteret med dialog for å forberede sivilsamfunnet til samtaler med regjeringen og politikere i en ny grunnlovsprosess. Den gamle var fra Pinochets tid.

– Det nytter ikke å tro at vi har alle svarene. Vi må lære oss å lytte og forstå konfliktpartenes ståsted, og gjennom dialog og diplomati finne frem til løsninger som alle kan leve med. Vi kan ikke isolere konfliktene, men vi må gå inn i dem med åpne øyne uten å være hverken forutinntatt eller naive.

I tillegg reiser Nansen Fredssenter denne høsten landet rundt på folkedialogturné.

– Vi inviterer til samtaler om hvordan pandemien har endret oss som samfunn og individer, og vi lytter for å lære slik at vi kan være bedre forberedt neste gang noe skjer som gjør at samfunnet må stenges ned.

Det er travle dager for Jarholm, men han liker det. Han er en del av noe som utgjør en forskjell for mange som ellers ikke ville hatt en sjanse. Det er et møysomt arbeid, men han og resten av fredssenteret gir ikke opp.

Små steg mot en bedre verden

Ute sprekker skydekket opp, og solen trenger lange stråler mellom skyene. Nesten som et budskap i seg selv. For så er det kanskje håp om en bedre verden. Bare vi snakker sammen, og lærer hverandre å kjenne. Bare vi respekterer forskjellene mellom kulturer, og aksepterer at vi gjør ting forskjellig.

Men fredsarbeid betyr også å stå opp mot en hver som vil trykke ned et annet menneske. Det gjelder hjemme hos oss selv, på jobben, i nærmiljøet, på skolene, mellom ulike land og folkegrupper.

Derfor trenger vi fredssentrene.

Derfor trenger vi mennesker som Henrik Jarholm.