Det er en vakker tirsdag i Rørvik. En vårlig ettermiddagssol henger over kystbyen og lokker frem smil og glede i de bleke vinteransiktene. Idet klokken begynner å nærme seg seks ruller det inn biler på bibliotekets parkingsplass, og fra bakseter og bagasjerom bæres store esker med brettspill inn i bygget. Det er klar for nok en sosial spilleaften.

En plass for alle
Inne i lokalene som spillklubben får disponerer rigges det til to bord. På det ene bordet sitter de som skal spille «Magic the Gathering». Et avansert kortspill med over 10.000 ulike kort og enda flere kombinasjoner.

– Du skal kunne mye for å bli god i dette spillet. Her er det mye å sette seg inn i, forklarer Eirik Ulsund mens han blar igjennom noen av de mange kortene som ligger sirlige i bokser.

Han er klubbens far og leder som nylig fikk tildelt ildsjelpris for sin innsats gjennom flere år for å gi brettspillinteressert ungdom et sted å møtes.

Borte ved det andre bordet er det brettspillet «Wingspan» som rigges opp. I dette spillet skal deltakerne kjempe med nebb og klør for å få den beste fuglesamlingen i dette prisbelønnede spillet. Her hagler det med latinske navn og artsbeskrivelser, og det tar ikke lange tid før deltakerne diskuterer hvilke habitat som passer best til hvilken fugl.

– I dag er vi mellom 35 og 40 som er medlemmer, men bare fire eller fem jenter. Så jeg skulle ønske at vi kunne fått med flere. Jeg bruker å si at det finnes en bok for alle, og det finns et nettbrettspill for alle. Her går det mye i "Magic the Gathering" og "Dungeons and Dragons", men vi har mange andre spill også som du ser, sier han og nikker bort mot et av sidebordene hvor en rekke spill står stablet.

Analog eskapisme
Eirik setter seg på enden av bordet og får utdelt sine kort og brikker, og det tar ikke mange minuttene før jobben som daglig leder er lagt på is for en stakket stund til fordel for fire unge og ivrige aspirerende ornitologer og motspillere.

– Her senker jeg skuldrene, puster ut og kjenner stresset løsner opp i nakken. Resultatet av disse kveldene er at jeg kommer hjem med mer energi, og den tar jeg også med på jobb neste dag, sier Ulsund idet han leende rekker armene over hodet og strekker ut restene av en lang arbeidsdag.

– En venn av meg kaller det analog eskapisme (red.anm.: virkelighetsflukt) og det er noe eget med dette å sitte ved et bord med fysiske brikker og det sosiale fellesskapet. Her diskuterer vi strategier, og jeg bare elsker dette. Jeg taper som oftest, men viktigste er praten og samholdet som bygges rundt disse bordene. Jeg ser hvor mye det betyr for de som kommer, og det har nok bidratt til at jeg trives mer og mer som en tilrettelegger.

Fra skam til glede
Slik har det ikke alltid vært. Eirik forteller om da han som 15-åring fikk sitt første spill HeroQuest så var han veldig alene om interesse for brettspill. Men den gang ble brettspill mer sett på som å kaste bort tiden og noe man egentlig ikke burde holde på med.

– Jeg følte nesten litt skam over å holde på med det, og det gjorde at jeg undertrykte både lysten og spillgleden. Jeg skjøv det til siden i mange år, og først da jeg nærmet meg 30 turte jeg å ta det opp igjen. Jeg husker at jeg tenkte: Hvorfor skal jeg ikke gjøre det jeg synes er gøy?

På jobben sto det et ledig kontor, og her samlet han spill og inviterte venner inn til å delta, og da begynte en liten snøball å rulle.

– I starten gikk det i miniatyrspillet «Flames of War» hvor vi rekonstruerte gamle slag ved hjelp av små figurer. Figurene kjøpte jeg inn, malte og ga videre til venner som ville spille med meg. På den måten ble vi en liten gjeng som holdt på i flere år.

Interessen førte til at flere brettspill ble kjøpt inn, og en dag tok Eirik med seg noen spill under armen og tok turen til ungdomsklubben for å se om noen var interessert å spille med han. Det fant han, og såpass mange ble det etterhvert at de kunne danne Terningtårnet spillklubb i 2016.

– Vi startet i lokalene hos frivillighetssentralen i gågata, men etter hvert kom vi hit til biblioteket. Her var det som å komme heim, og vi stortrives, sier Eirik.

Nyttig i jobben
I mai 2019 overtok Eirik som daglig leder i Ivan Ulsund Rederi AS, Trønderbas AS, Brusøyskjær AS, Ivan Ulsund Eiendom AS og Egersund Rørvik Eiendom AS. I dag har disse selskapene nesten 40 ansatte til sammen.

– Våre to fartøy, M/S Trønderbas og M/S Brusøyskjær fangster årlig fisk nok til noen titalls millioner måltider pelagisk fisk. Det er et stort privilegium å kunne ta over ledelsen av familiedriften som foreldre og besteforeldregenerasjonen bygde opp. Jobben er veldig givende, men også utfordrende. Hobbyen min fungerer i denne sammenheng som et sted hvor jeg kan koble av, klarne hodet og samle energi.

På spørsmål om hva denne spillingen gir av nytteverdi har daglig leder Ulsund svaret klart.

– Jeg vil trekke frem tre ting. For det første er en del av disse spillene store og virkelig komplekse. Det er mye som jeg må sette meg inn i, og den treningen som det ligger i å tilegne, organisere og katalogisere all informasjon har jeg helt klart nytte av i jobben min.

Han trekker frem et spill som har gitt han god trening i å stå foran grupper og lede møter.

– Dungeons and Dragons har lært med viktigheten av å ha gode «talking points», altså gode fremlegg som engasjerer og er tydelig i kommunikasjonen.

Det siste punktet Ulsund trekker frem som kanskje det viktigste er at det lærer ham å bli trygg på folk. Uansett hvem eller hva de er.

– Det å kunne være med som en trygg voksenperson og skape trygghet for andre er utrolig gøy og ikke minst givende. Jeg er virkelig glad i disse ungdommene her, sier han mildt.

Når kona er stille
Tidligere var han aktiv begge kveldene i uka, men jobb og familie har gjort at Eirik nå stort sett er med bare på torsdager.

– Det å kunne samle kona mi, Hanne Kristin og jentene våre, Leah-Victoria og Ida-Marie rundt et brettspill er noe av det fineste jeg vet om. Enten det er for eksempel en beinhard konkurranse for å bygge den beste byen i My City, eller intenst samarbeid for å redde verden i Pandemic Legacy, er samholdet og den hyggelige stunden gull verdt i en hektisk hverdag. Da barna var mindre brukte jeg å veksle mellom å lese bøker til jentene og spille Dungeons & Dragons med dem ved leggetid. I Dungeons & Dragons fikk jentene være med på å lage historiene og dermed leve seg enda mer inn i fortellingen.

– Det tok noen år før kona mi forsto fullt ut at det er godt for meg å holde på med dette. Men nå har jeg full støtte fra henne. Hun spiller ikke så mye selv, men jeg har fått henne med på et par spill. Blant annet «Tickets to ride». Jeg har oppdaget at når vi spiller og hun blir stille, ja da er jeg i skikkelig trøbbel. Da har hun taktikken klar og klar til knuse meg, ler Eirik.

Sett og hørt
I dag nærmer klubben seg 40 medlemmer. Hvert år dukker fire til fem nye medlemmer opp for å være med og klubben har blitt et kjært møtested for unge som har savnet et tilbud utenom sport eller motor.

En av dem som forsøker å holde rede på fuglene på brettet er Thomas Stenhaug. Han er lærer på Rørvik skole, men også med i styret til klubben. Nå lar han skolearbeidet ligge, mens han lar terningene rulle over brettet.

– Det er en fin avveksling å være her, og for meg er det viktig å være med å skape en sosial arena fremfor at vi sitter hver for oss foran en pc. Dessuten liker jeg godt å holde på med miniatyrspill, og får jeg anledning til det her. Brettspill passer meg også bra, og jeg liker å se mekanismene i de ulike spillene, og at det er system og orden i det hele, sier Stenhaug.

Ved siden av han gjør Anne Helene Skeie seg klar til sin tur. Den eneste jenta som har tatt turen denne kvelden. Egentlig er det Dungeons and Dragons som er hennes favoritt, men hun går ikke av veien for å prøve nye spill.

– Det er veldig artig å være her og en fin mulighet til å være sosial. Her blir jeg både sett og hørt, sier hun.

Så hevet over alle kort, terninger og brikker så handler det kanskje aller mest for medlemmene om å nettopp det å være sammen. Bli sett, hørt, respektert, akseptert og anerkjent.

Alt takket være en ung gutt som satt alene med HeroQuest i fanget, men som aldri, aldri gav opp drømmen om å spille med andre.