Selv med AP regjering så kommer vi oss ikke unna at penger kommer før menneskets levekår og verdi. Det er med stor misnøye at jeg leser om at regjeringen har tenkt til å fullføre det å fjerne fribeløpet for de som er uføretrygdet. Som vil si at hvis en uføretrygdet tjener så mye som en krone så trekkes det fra uføretrygden. Det vil altså si at for den uføretrygdet er det nesten umulig å kunne bidra til samfunnet.

Selv er jeg ung ufør og den største drømmen er å kunne bidra med det lille jeg kan få til å bidra med. For det lille bidraget jeg kan levere er nesten hele verden for meg. Det å kunne slippe og føle seg ene alene som en økonomisk byrde, er noe som er befriende og livreddende.

Mange som er uføretrygdet føler seg fanget i sitt eget hjem og selvfølelsen er som oftest på bånn. Og når det kommer til pengene så handler det også om livskvalitet. Det å kunne ha råd til et sosialt liv er også noe som jeg mener er livsviktig. Med uføretrygd så har en råd til akkurat det som trengs å betale for å overleve. Men hvem vil ha et liv som kun består av å overleve? Det å kunne leve selve livet koster penger. Og her snakker en ikke om de store summene, men sum for eks muliggjør at en tante får råd til å kjøpe niesen sin en konfirmasjonsgave eller å bli med cafe med ei venninne. Alt dette handlet om livskvalitet. Og skal vi slippe å miste flere mennesker så trenger vi å styrke mennesker livskvalitet.