I lunchpausen prøvde han å bestille togbillett, men alt var selvsagt utsolgt så tett inntil påske. Herman Gregersen, hans kollega anbefalte han å satse på en ståplass på toget. Etter hvert ville det sikkert bli en ledig sitteplass mente han. En merkelig fyr forresten. Han hadde aldri likt ham. For en del år siden inviterte han Herman med til Bindal på påskeferie, noe som ble svært mislykket. Det skjønte han allerede samme kvelden som de kom. Herman drakk tett og forklarte utpå natten at han hadde et alkoholproblem. Han fortalte også at han hadde sittet inne i sin ungdom og dessuten hadde hatt to opphold på en psykiatrisk institusjon. Hans store sorg var at han en gang hadde måtte gi opp sine musikkstudier. Han ble aggressiv etter hvert og Einar forsto at det var sjalusi inne i bildet. Etter dette hadde Einar hatt et dårlig forhold til Gregersen. De hadde avbrutt påskeferien midt i Den Stille Uke og reist tilbake til Oslo. Da Einar om sommeren kom tilbake til gården oppdaget han at flere verdisaker var borte. Dette hadde han konfrontert Gregersen med som selvsagt nektet for å ha tatt noe som helst. Saken ble ikke anmeldt, noe Einar hadde angret på i ettertid.

Fredag før påske pakket han kofferten og en bag, rasket med seg en flaske whisky fra skapet og tok taxi til Oslo Sentralbanestasjon. Billett hadde han ikke, men til slutt ordnet det seg med en sitteplass. En overvektig dame fra Rognan hadde plassen ved siden av og allerede før de passerte Lillestrøm skjønte han at dette ville bli en lang natts ferd mot dag. Han krøp sammen i det mørkerøde togsetet - i den grad det var mulig med 187 cm over strømpelesten å krype sammen, og trøstet seg med at han fikk ta det igjen og sove ut når han var vel hjemme på gården. Natten ble som fryktet; lang og ikke minst; trang. Toget var sikkert laget av kineserne. Derfor nesten datt han av toget da det endelig kom til Grong stasjon i syvtiden om kvelden. Damen – som forøvrig het Laura og som hadde besøkt datteren sin i Kongsberg forsvant i snøfokket inn i Tømmeråstunellen sammen med de andre påsketuristene. Han fant fort frem til Brønnøysundbussen – snakket noen ord med sin gamle venn sjåføren og rullet seg sammen i et dobbeltsete for å prøve å sove litt. Sjåføren lovte å vekke han når de nærmet seg gården der han skulle av.

Etter en times tid våknet han. Det var full snøstorm utenfor vinduene. Han var eneste passasjer. Sjåføren rusket i han og forklarte at de måtte vente på brøytebilen – bussen hadde kjørt seg fast i en snøfonn. Einar krabbet fremover til setet forrest i bussen. Sturla Sjåfør spanderte kaffe fra en blå termoskanne. To timer senere kom brøytebilen og bussen kunne fortsette mot Bindal hvor han skulle av. Stormen hadde stilnet etter hvert, men fortsatt dalte snøen stille ned i store mengder og grantrærne over Gartland sto som enorme snøtroll langs veien. Ikke før i totiden om natten kjørte bussen inn på busstoppen i lia ovenfor gården. Det hadde sluttet å snø og ikke et harespor forstyrret den hvite idyllen. En blek måne kikket frem over fjellene mot Sverige i øst og husene på gården der nede kunne så vidt skimtes i det vinterbleke månelyset.

«Du har vesst besøk» sa sjåføren på klingende velfjorddialekt da Einar skulle gå av bussen. Det var da han så det. Rett utenfor bussen var det spor i nysnøen etter et menneske. Sporene kom liksom ingen steder fra – det var som om den som hadde laget de hadde falt ned fra himmelen. Einar så ned mot gården som nå kun var opplyst av noen ensomme stjerner på nattehimmelen. Så takket han for både skyssen og kaffen og bussen forsvant på sin videre ferd mot Brønnøysund. Deretter gjemte stjernene seg atter bak en sky og han sto i stummende mørke igjen på holdeplassen. Han famlet seg frem til postkassen hvor han hadde en lommelykt liggende og begynte å følge sporene nedover lia. Det glitrer i nysnøen og det var kaldt. Vedkommende som hadde gått der før han måtte ha gått der for bare minutter siden. På den andre siden av fjorden kunne han skimte utelysene fra de nærmeste naboene.

Da han nærmet seg huset og så sporene svinge inn gjennom porten ble han stående en stund. Som om han vurderte om han skulle gå inn eller ikke. Snøen hang over takmønene og isrosene dekket de nattsvarte vindusrutene som om det var gardiner av blonder. Vedkommende som var på besøk satt tydeligvis i stummende mørke der inne og ventet på ham. Fotsporene svingte rundt hushjørnet, opp trappa, over terrassen og frem til inngangsdøra. Der stoppet de. Det v a r noen der inne... Men hvem? Det var ingen som hadde nøkkel til huset hans uten ham selv... Han kjente redselen komme krypende. Med famlende hender låste han opp døra og kom inn i gangen. En merkelig lukt slo imot han. En blanding av innestengt hus og krydder. Kanskje timian... Han var – til tross for kulden – våt av svette. Klærne klistret seg til kroppen og han kjente panikken holdt på å overmanne ham. HVEM VENTET PÅ HAN DER INNE? Skjelvende lukket han opp døren til kjøkkenet og ropte et forsiktig «Hei!» samtidig som han lette seg frem til lysbryteren. I lyset ble han stående og lytte. Så ropte han om igjen. Denne gangen så sterkt han kunne. Ingen svarte nå heller. Fort sparket han av seg støvlettene og satte fra seg kofferten. På kjøkkenbordet sto en vissen Yucca-palme som ikke hadde overlevd vinteren og på kjøkkenbenken lå noen råtne epler i en keramikkbolle. Han ble stående helt stille og nå hørte han at stormen hadde tatt seg opp igjen. Så ropte han en gang til; «HEI E DE NÅN HER!!!» Ikke en lyd. Raskt tente han opp i peisen. Veden var gjort ferdig før han dro her fra siste gangen så det var bare å stikke fyrstikken borti. Han ble stående en stund og se på ilden som kastet et flakkende lys bortover gulvet og sakte kjente han at varmen begynte å spre seg i rommet. Deretter tok han whiskyflasken opp av bagen og satte den på kjøkkenbenken samtidig som han tappet årsgammelt vann ut av kranen over vasken.

Så tok han resolutt i håndtaket til stuedøren og åpnet den med et smell. Alt var slik han forlot det. Krydderduften der inne var om mulig enda mer påtrengende enn i kjøkkenet og det var isende kaldt. Det gamle stueuret hang stille og dødt slik det hadde gjort helt siden han var barn, gardinene var trukket for og over møblene var det hvite lakener. Det glitret av spindelvev i den bøhmiske lysekronen som hang høyt under taket. Han ropte flere ganger, men det var kun en øredøvende stillhet og stormen som svarte.

Deretter gikk han opp i andre etasje. Siden det elektriske anlegget var frakoblet der oppe gikk han med lommelykten fra rom til rom. Han skalv og tennene klapret, men visste ikke om det var av kulde eller redsler. Den gamle veven sto på det ene rommet, urørt siden moren hans gikk bort og på det blå soverommet sto det gamle husorgelet. Da skvatt han til. «Hva i all...». Han holdt på å miste lykten. Den gamle, runde orgelkrakken av rød fløyel og dusker av velur snurret stille rundt sin egen akse. Rundt og rundt – som om noen akkurat hadde reist seg i all hast. Einar ble stående lenge og betrakte stolen helt til den til slutt var helt stille. Han rygget ut gjennom døren og ut på loftsgangen. Så førte han strålen fra lommelykten rundt alle veggene helt til den stoppet ved den lange stigen opp til mørkeloftet. Forsiktig gikk han bort til stigen - klatret halvveis opp og ble stående med halve overkroppen oppe på mørkeloftet. Lenge sto han slik og lyttet. Med lommelykten lyste han innover loftet. Det var et stort loft og gamle møbler og pappesker sto i store stabler. Han dunket hodet i en gammel primus og spindelvev og døde fluer drysset som sne over han. Akkurat da han han skulle gå videre opp stigen hørte han det. Det gamle vegguret nede i stuen begynte å slå tunge slag. En metallisk lyd av rustne fjærer bredte seg gjennom hele huset og klokken bare slo og slo. I skrekken slapp han lommelykten og prøvde å gripe etter den i luften samtidig som han i det bekmørke rommet merket at en hånd tok tak i stigen og rev den over ende. Han mistet balansen og falt. Ned i mørket. Det føltes som en evighet før han traff det første gelenderet. Derfra gikk han i flere kast nedover den lange trappen ned til første etasje.

Sent på ettermiddagen dagen etter våknet han av musikk. Han satt i lenestolen foran peisen på kjøkkenet. Det var alt blitt mørkt og han skjønte at han var hardt skadet. Noen spilte på det gamle orgelet oppe på loftet og han kunne tydelig høre hvordan bena på den som spilte jobbet med orgelpedalene. Den ene påskesalmen etter den andre runget gjennom huset. Det brant lystig på peisen. Han kunne ikke røre seg. Han hadde store smerter og en blodig bandasje av kjøkkenhåndklær var surret rundt hodet hans. Han så ned på bena sine – og skjønte at de begge var brukket. Blod hadde rent nedover haken hans og jakkeslaget var klissent og rødt. På peishyllen lå mobiltelefonen der han hadde lagt den. Med store smerter fikk han til slutt tak i den.

Like etterpå fikk han kontakt med 113. En hyggelig dame i Namsos ba han sitte helt stille til hjelpen kom. Han fikk også bedt henne om å sende politiet… at noen hadde prøvd å drepe han....Halvt bevisstløs og gråtende hørte han lyden av orgelmusikken og stueuret blande seg med hans egne hikst om hjelp. Etter hvert økte lydene i huset til et inferno. Vinternatten var mørk der ute og stormen hadde økt i styrke. Han mistet mobiltelefonen på gulvet og så gled han sakte inn i sitt eget mørke.

Han våknet av at noen banket på ytterdøren. Gjennom kjøkkenvinduet så han to menn i gule jakker. De rope på han. Bad han åpne døren. Han kunne ikke bevege seg. Til slutt slo de inn ytterdøren og kom inn i kjøkkenet med en båre. De snakket vennlig til han. Han fortalte alt som hadde skjedd. Den ene ga han en sprøyte i armen og den andre lyttet på brystet hans og tok blodprøver. Hele tiden hadde de kontakt med sykehuset på mobiltelefoner og en liten dataskjerm sto flimrende nede på gulvet. Så hørtes bildur på nytt og lyskasterne fra to biler feide over huset før de svingte inn på tunet. Det var lensmann Lars og assistenten hans Maria. De kom løpende inn på kjøkkenet samtidig som de tok et overblikk over situasjonen.

Med det samme hørtes et skrik inne fra stuen. Det var som fra et menneske i den ytterste nød. Deretter fulgte lyden av tusenvis av krystaller som falt fra himmelen. Lars og Maria stormet inn i stuen sammen med ambulansepersonellet. Pasienten var glemt. Klokken hadde stanset og orgelmusikken på loftet hadde dødd ut. Krydderduften var påtrengende og vinterstormen raste gjennom Sørfjorden.

De ble alle stående som fjetret. Midt i rommet hang Herman Gregersen. Han hadde hengt seg i den Bøhmiske lysekronen.

Senere ble Herman Gregersen båret ut i politibilen og tatt til Kolvereid. På mørkeloftet hadde politiet funnet klare bevis på at noen måtte ha bodd der oppe ved flere anledninger samt en bag med uerstattelige verdisaker fra huset. Blant annet to vaser fra Ming-dynastiet.

Så bar de Einar ut av døren – og neddopet av morfin bad han ambulansepersonellet slå av alle lysene og låse dørene. Da de hadde surret han fast til båren kastet en av mennene et diskret blikk på den tomme whiskyflasken borte på kjøkkenbenken. Så forlot de huset mens snøkovet gjorde det vanskelig å puste og stormkastene sloss med det gamle tuntreet. Da sykebilen dro med Einar stoppet den oppe på bussholdeplassen for å la noen biler passere. Med store kraftanstrengelser heiste han seg opp på albuene og kikket ned mot den nå mørklagte gården sin. Månen forsvant atter bak en sky og huset lå i stummende mørke igjen.

Det siste han så var at noen slo på lyset på loftsrommet der hvor orgelet sto...

Så bar det for ulende sirener på påskeferie til Namdal Sykehus.