Gjennom de siste årene har våre beredskapsetater i tur og orden vært under lupen.

Nærpolitireformen medførte nedleggelse av lensmannskontorer og overføring av stillinger og funksjoner fra distriktene og inn til større enheter eller «hovedkvarteret» i Trondheim. Konkret gjelder dette sivil rettspleie (namsmannen) og politijuristene, som forbereder saker for rettslig oppfølging. I Namdalen ble kontorene i Leka, Overhalla, Flatanger, Namdalseid og Osen nedlagt. Kommunene har markert sin uro over at ikke bare kontorene har forsvunnet, men også politiets tilstedeværelse og synlighet, noe som spesielt er viktig i det forebyggende politiarbeidet ute i kommunene, mens det synes å være god dialog med og tillit til regionens politistasjon i Namsos.

Innenfor brann og redning var det igangsatt reformarbeid for å skape større enheter i 2016. Krav til fast heltidsbemanning ble krevende for små, lokale enheter. Etter sonderinger og stadige utsettelser av påleggene, ser kartet med brannvesen i dag ut ganske likt slik det var for fem år siden.

Den kanskje heftigste striden har stått om ambulanseberedskap. Helse Nord-Trøndelags foretak for prehospitale tjenester setter rammene, og det er i løpet av noen år gjennomført flere endringer i ambulanseflåten. Flåtestyring av mannskaper og kjøretøy skal gi helseforetaket bedre totalberedskap, men for kommuner som mister sine enheter, oppleves dette uansett som en svekkelse av beredskapen.

Nasjonale bestemmelser fastsetter hvor lang responstid som kan aksepteres fra meldt hendelse til blålys-etaten er på plass. Politi, brann og helse er lokalisert og bemannet ulikt, og har ulike krav om hvor fort de må være på plass. Ofte er brannfolka først på plass og må ta den første, og ofte tyngste jobben. Brann- og redningsmannskapene etterlyser faglig kompetanse til å kunne ta seg av skadestedsoppgaver der det står om liv og helse. Ofte må brannmannskapene også utføre politioppgaver – hvis de ankommer før skadestedet er avklart.

Krav til responstid innebærer at mannskap og utrykningskjøretøy stasjoneres slik at en viss prosent av innbyggerne skal kunne nås inne tidskravet,for ambulansenes del 90 prosent av innbyggerne. 10 prosent av innbyggerne skal altså ikke ha de samme rettighetene. De som kjenner distriktet godt vet at det i utkantene av hver av namdalskommunene finnes grender som aldri – uansett hvilken type blålys det gjelder – vil være innenfor responstidskravet. Det er dessverre de samme innbyggerne dette gjelder i de aller fleste sammenhenger. I tillegg til blålysenhetene gjelder det også legevakt.

Helsedirektoratet ønsker at responstidskravet for ambulanser skal gjelde for hvert helseforetak, ikke for hver kommune. Dette begrunnes med at det blir for dyrt – da må det flere ambulanser til ute i kommunene. Alle helseforetakene er positive til denne målemetoden, mens Ambulanseforbundet Delta ønsker å måle per kommune.

God beredskap er grunnleggende for innbyggernes trygghet. Alle, enten vi bor på Leka, Hasvåg eller i Sørli, skal oppleve samme trygghet som dem som bor i mere sentrale strøk. Tilgangen på gode tjenester og rask respons når krisen er ute, er derfor helt avgjørende for velfungerende bygder og kommuner.

Det er helt på sin plass å si fra dersom endringer tjenestene svekker beredskapen. Hvis endring i organisering av tjenestene har som formål å sikre bedre tilbud og økt trygghet til innbyggerne, blir det imidlertid feil å motsette seg at vi kan gjøre ting annerledes. Hvis vi alltid skal konkludere med at det var bedre før, eller dagens organisering ikke kan endres, skjer heller ingen utvikling. Hvis vi ser oss om, er det lite av det vi omgir oss med av hjelpemidler eller tjenester som er slik de var for ti år siden. Endringer skjer kontinuerlig – men vi kan påvirke HVORDAN endringene skal skje.

God beredskap er god distriktspolitikk. Derfor skal vi hegne om våre blålys-enheter og sørge for at de er der når vi trenger dem. Og bidra til at tjenestene utvikler seg!