Det er helt stille når vi ankommer gammelfjøset på Val. Hvem skulle tro at det her var et 50-talls kaniner i full vigør, men det er det altså - små ulldotter som nesten ser ut som minisauer er i sine avdelte avdelinger inne i fjøset. Lille Snø Adeleine begraver handa inne i den tjukke pelsen på en av kaninene. Pelsen er helt myk å ta på - akkurat som nykjemmet saueull. Kaninen Dordi får bli med ut en tur for å lufte seg. For her har samtlige kaniner fått navn.

– Vi har holdt på med dettei to og et halvt år, sier Bjørg Marit Namsvatn og forteller at familien på seks kommer opprinnelig fra Røyrvik, men flyttet til Val i januar. Kaninene ble med på flyttelasset.

Ville prøve noe nytt

– Det var jobbmuligheter og lysten til å prøve noe nytt som bragte oss hit, sier Bjørg Marit, og forteller at de drev med høner i Røyrvik. Hønehusene leide de ut da de flyttet fra fjellbygda og ut til kysten.

Idéen med angorkanin kom da de bodde i Røyrvik.

– Vi fikk lyst til å prøve noe nytt i tillegg til gårdsdrifta. Planen var at begge to kunne leve av gården. Mannen min er ikke redd for å prøve ut nye ting så da ble det sånn, sier hun og forteller at de anskaffet 20-25 dyr og så har de avlet opp til det dobbelte.

Sender til spinneri

Bjørg Marit er veldig glad i å strikke og er derfor litt mer opptatt av garn enn de fleste andre. Men de lager ikke garn av ulla selv. Det blir for arbeidsomt.

– Vi klipper kaninene og sender ulla til et spinneri på Lista, som er de eneste som spinner angora i Norge, sier hun og forteller at de får garnet da i retur for så å selge det fra deres egen nettbutikk angoraull.no.

– Det er vanskelig å få innpass i garnbutikker så vi har foreløpig satset på nettbutikken, sier hun og forteller at å delta på markeder også kan være aktuelt, eller eventuelt få innpass i lokale butikker som tar inn lokalproduserte varer.

– Vi er glade for å kunne si at alt vi har er norsk. Kaninene våre har det bra, og vi leverer til et norsk spinneri. Alt er kortreist, sier hun og forteller at hun selv egentlig ikke tenkte så mye på at garnet skal være norsk tidligere. Da var det mest om å gjøre å få det billigste garnet uten å ha tanke for hvordan dyr eller mennesker som jobber med det har det.

– Det blir jo selvsagt litt dyrere enn vanlig garn, men sånn må det nesten bli om alle skal sitte igjen med litt fortjeneste.

Gir mye garn

Kaninene klippes hver tredje måned, og da tas alle samtidig. Dette arbeidet gjør de selv ved hjelp av klippemaskin. Fra hver kanin blir det 200-400 gram garn. Når ulla sendes til Lista blir garnet også blandet med litt ull fra sau og alpakka.

– Fordelen med å blande inn annen ull er at det blir litt mer holdbart. Angorafibrene blir veldig glatte, så det er vanskelig å få rent angoragarn holdbart, sier hun.

Tid til kos

Kaninene krever ikke veldig mye pleie, men en daglig runde for mating og sjekke at alt er bra blir det. Litt kos blir det også tid til.

– Det er en utrolig rolig rase og er veldig tamme, sier Bjørg Marit, som sammen med mannen Jostein har fire jenter - Snø Adeleine (4), Olea Kristina (5), Sina (7) og Malene (9). De bidrar gjerne med kaninene - ihvertfall av og til.

Bjørg Marit forteller at angora er kjent for å være kløfritt og allergivennlig.

– For folk med revmatisme skal det være godt å ha rundt leddende. Det er noen som sverger til det. Jeg har ikke prøvd ut dette, men det er veldig varmende da.

Drømmer om butikk

De har ikke promotert salget så mye ennå, men håper at det skal bli mer kjent etter hvert.

– Vi har meldt oss på en strikkefestival i Stavanger til høsten, sier hun og forteller at mannen Jostein kommer fra Stavanger, så de får kombinert med en tur hjem til svigers. Om det blir Rørvik-dager eller Kolvereid-dager, så ser hun også for seg at det kan være en mulighet å vise seg fram der.

Jeg har jo hatt en drøm om å ha en gårdsbutikk, sier hun og legger til at hun kanskje skulle spurt rektor om å få åpne butikk i det gamle stabburet på skolen. Elevene har jo også produkter de selger, og det mener hun hadde vært en mulighet for dem også å vise fram det de selger bedre.

– Det er jo veldig in med små nisjebutikker, sier hun og skryter blant annet av det Jettestuen på Strand har fått til. Hun forteller også at de har et samarbeid opp imot skolen, der kaninene brukes opp mot undervisningen.

Koser oss

Bjørg Marit forteller at det ikke har vært noe plussprosjekt ennå.

– Men vi koser oss med det - og det handler mye om det for oss. Det er koselige dyr, og jeg elsker jo å holde på med garn, sier hun og forteller at det ikke er så lett å få tak i mønster for angoragarnet. Derfor selger de pakker med ferdige oppskrifter, men også oppskrifter hun selv eller svigermor har laget.

– Jeg fant blant annet en gammel vott hjemme. Jeg fikk tillatelse fra barnebarnet til hun som har utviklet dette mønsteret til å bruke oppskriften. Det ble til Namsvassvotten. Men det er såpass dyrt garn at det er begrenset hvor mye vi bruker det selv, så det blir mest til modeller og teststrikking, sier hun mens Dordi plasseres tilbake i buret sitt for denne gangen. Snart skal hun ut igjen, og da blir det for å få bort den varme pelsen for en stund.