Debatt:
Spesialpedagogisk hjelp i Nærøysund kommune - si det rett ut: Dårlig økonomi eller manglende kompetanse
Av Sofie Leirvik
I flere tiår har jeg jobbet med førskolebarn i Nærøysund kommune. Jeg er både spesialpedagog og styrer og godt voksen. Det er ikke få barn og foreldre jeg har hatt gleden av å bli kjent med siden 1988 i denne kommunen. De fleste barn er friske og klarer seg godt, mens noen må ha litt mer hjelp til å klare livet sitt med individuelle tilpasninger. Og det er disse barna og foreldrene som er de tause «brukerne» av de ulike tilbudene i vår kommune jeg vil snakke om. Og det gjør jeg fordi jeg daglig er i kontakt med mange slitne, men uvurderlige flotte foreldre og ikke minst dyktige barnehagefolk, både her og i mange andre barnehager vi samarbeider med.
Jeg kan starte med hva som får meg til å skrive det jeg gjør. Det er flere ting. Det er blant annet praksisfortellinger fra et stort møte med foreldre, politikere, barnehagefolk våren 2023. Der foreldre fortalte om sin utrettelige kamp for sine barns rettigheter, om blant annet søknader som må sendes inn på nytt, med årlig bekreftelser på at joda.. hun er autist i år også. Videre om politikere som fortalte at de ikke visste at noen måtte kjempe så hardt for sine barns rettigheter, ettersom de ved flere anledninger har etterspurt om hvordan det går i sektoren, så er det stille eller «intet å melde». Alt går så bra. Hvem er det som tier? Selvfølgelig pga enkeltsaker og taushetsbelagte opplysninger og foreldre som ikke ønsker å eksponere sine barn i store avisoppslag. Og det er jo en munnkurv i seg selv så klart, og forståelig. Men hvem er da barnas talerør i enkeltsaker og i en praksis som skal være til beste for barnet? Jo det er barnehagene det som er foreldrenes daglige store støtte til førskolebarna. De dyktige pedagogene og spesialpedagogene som selv ikke opplever å bli trodd i sine bekymringer, og dermed avskiltet rent faglig. Å bli stilt usaklige spørsmål til om hvorfor det er så mange barn med behov hos oss, er ikke verd en kommentar engang. Hvor mange utslitte foreldre ber oss om hjelp til å sende klagesaker til Statsforvalteren pga manglende begrunnede vedtak eller feilinformasjon? Hvor mange ringpermer orker foreldrene å fylle i barnets livsløp? Og ordet økonomi er ikke lov å bruke i enkeltvedtak, men det momentet ligger ofte bakom, som stedet «Mørke» i Snøfalls julekalender. Og der var det ikke trygt å gå inn, da hjertene ble kalde og tomme, og dit vil vi vel ikke en eneste politiker heller.
Visste dere at definerte opplæringsverktøy til enkelte diagnoser ikke er gratis i barnehagene? Og ikke får vi midler til dette heller. I fjor brukte vår lille barnehage 48.000 på hjelpemidler til barn med nedsatt funksjonsevne innenfor barnehagens eget budsjett. Joda vi får tilskudd fra kommunen, det får alle, men vet vi hva slags diagnoser som kommer for en dag i dette barnehageåret, og hvilke hjelpebehov dukker opp i år? Og hjelpemidlene gagner ikke etterbruken når barnet vokser til eller er sluttet. De er særtilpasset diagnosen eller behovet. Disse midlene kunne man søke på etter behov. men nå kommer de ikke som øremerkede midler men rett i
kommunekassen og søknadsskjemaet er borte. Og spesialpedagogene som kommer til barnehagene, er prisgitt barnehager som har spill/data med riktige apper og lamineringsmaskin til utlån da det ikke finnes noe lekotek i kommunen å låne til disse barna fra, slik det var en gang for lenge siden. Alt må de lage og fikse selv, for de barna de kjører rundt til med sekkene sine. Jeg tror bestemt at de som jobber i kommunes tekniske avdeling ikke har med seg egen vinkelsliper eller drill på jobben sin? Det hadde vært uhørt ikke sant?
Og Opplæringsloven gjelder også førskolebarna, ikke bare skolebarna når det er sagt. Og spesialundervisningspedagogene har lærerferie i to måneder, så da er det ingen behov for spesialpedagogisk hjelp for disse barna da? Barn med diagnoser og hjelpebehov har sine utfordringer i skoleferier også tror du ikke det? Akkurat som parallellen til sykehusdebatten nordpå; og vi «blør ikke saktere her heller.» Hvorfor er det slik at barnehageforeldre til disse barna sier de gruer seg til barnet slutter i barnehagen og blir skolestarter? (Selv de med søsken som allerede er skolebarn) Er det fordi de er bekymret og redd for at barnet deres ikke blir sett, eller fordi assistentressursen må deles med flere, fordi her skal det spares? Mangler det lærere? Hvorfor ønsker foreldre å bytte skoler?
Hvorfor ønsker flere av disse foreldrene som er så bekymret for barnet sitt eks. å velge Val? Hva er det de gjør der som er trygt og individuelt tilpasset?
Omorganisering/ kompetanseløft og endring av PPT fra fylkeskommunal til kommunal har det gitt resultater i nærhet for brukerne? Skjer ting fortere nå? Er ventetiden forkortet i oppmeldingssaker? er kompetansen blitt større? Hvordan måles det? Hvorfor sliter kommunen med rekruteringen i skoler og barnehager? Vil det nytte å utdanne flere, eller hva er det som skal til for å BLI i yrket kanskje? Er det mer stress, dårlig økonomi, spørsmål om pedagogens vurderinger som blir satt i tvil, sammensatte vansker hos barn som ikke får den hjelpen de trenger, er det mangel på fagfolk og klasserom som utfordrer lærere og førskolelærere? Ble det for overveldende å høre at det pedagoger mener er særskilt, forventes å skal høre til innenfor det allmenpedagogiske?
Vi som holder ut og de som har dratt er/var glade i jobbene sine de også. Mange gode og kompetente pedagoghjerter orket bare ikke alle motbakkene, de mistet pusten på vei opp og byttet jobber: de ville bare bli hørt og trodd på. Det var ikke bare lønna, og i hvert fall ikke barna heller som var/er årsaken til at de dro, det var nok den høye pulsen, og redselen for å havne i «Mørket», men det kan noen andre fortelle om en annen gang.
Men her skal det spares, og omorganiseres koste hva det koste vil, men barndommen kommer aldri tilbake og varer i generasjoner.