Kronikk
Når «solidaritet» får sterkere mening
Av Sturla Nordbøe
Det har vært umulig å ikke sende noen varme tanker til folket i Ukraina nå i juletida. Barn, eldre og syke må ha det helt forferdelig i redsel og smerte, og med en delvis pulverisert infrastruktur. Ikke er jeg udelt stolt over hvordan vår egen regjering agerer i et Europa i krigsmodus heller.
Jo da, vi har villig skjenket det ukrainske folk både penger, varer og våpen, og den verbale støtten fra våre politikere er det ikke noe å si på. Trolig yter vi mer per innbygger enn de fleste andre land også denne gang. Men er dette det inntrykket mennesker i sentrale deler av Europa har fått med seg gjennom media? Nei, kritikken mot landet vårt går på at vi skor oss på energikrisen etter russernes invasjon av Ukraina.
Og det kan vi ikke nekte for, inntektene fra gasseksporten til Europa har vært rekordhøye. Og regjeringen har ikke vist særlig vilje til å møte mange europeeres ønske om pristak. Støre & co har gitt sin forklaring på dette, men jeg tviler på at begrunnelsene når inn til de som kjøper gass fra oss. Norge er nå blitt den viktigste gassleverandøren til Europa, og en rekke EU-land har ønsket et pristak på gassen. Norge har altså avvist dette. – Pristak hjelper ikke når hovedutfordringen er energiknapphet, har olje- og energiminister Terje Aasland forklart.
Og selv om vi hjelper de krigsrammede en masse, så sender vi samtidig dårlige signaler ut i verden. Jeg er heller ikke spesielt imponert over vår egen regjerings svar på ukrainernes ønske om tollfrihet på varer de eksporterer til Norge og resten av verden. EU, USA, Storbritannia og flere EFTA-land har sagt ja til ønsket, regjeringen og SV i Norge sier nei. Begrunnelsen er å beskytte norsk landbruk.
Jeg har ikke klart å finne noen detaljert oversikt over hvilke varer vi handler fra Ukraina. Men jeg har funnet ut at verdien på importen totalt er vel en halv milliard kroner i den ferskeste statistikken. Og dette omfatter mange typer varer, ikke bare landbruksprodukter. Så jeg sliter litt med å forstå at tollfrihet en periode for det krigsrammede landet utgjør noen stor trussel mot norsk landbruk. Til sammenligning var importen fra Russland, terror- og krigsnasjonen, i den samme perioden på over 16 milliarder kroner.
Ikke er jeg politiker og mine meninger betyr nok svært lite for våre posisjonspolitikere. Og jeg er både stolt og glad for at vi nordmenn er så dyktige på å stå opp for andre nasjoner som rammes av krig og katastrofer. Men vi må ikke samtidig skape en oppfatning ute i verden av at vi er grådige og mer opptatt av oss selv. Det passer ikke oss nordmenn. Sakene jeg har nevnt om gasspriser og tollfrihet anser jeg mer som symbolsaker, som vi burde håndtert bedre og mer imøtekommende.
Men dette er vel «storpolitikk», ansvaret for at et helt folk lider og trues av drepende vinterkulde ligger i Krem. Putin omgir seg med en masse nikkedukker, men han styrer sitt folk som enehersker.
Nyttårsønsket om «snille barn og fred på jord» er mer som en frase vi hiver ut av oss før hver nyttårsaften. I år derimot, har ønsket en reell betydning med en meningsløs krig nær oss. Og i stedet for «snille barn» kan vi ønske oss «snille statsledere».
Nå kan sikkert noen hevde at enkelte statsledere oppfører seg som barn. Eller hvordan skal man karakterisere en hensynsløs diktator som Vladimir Putin? Når han ikke oppnår sine djevelske mål militært, så setter krigsherren inn plan B med å ødelegge mest mulig infrastruktur slik at et helt folk skal lide gjennom en nådeløs vinter. Tankegangen er som hos et barn når snøballkrigen er tapt og du ødelegger sparken til motstanderen. Bare det at Putins hjerteløse hevn er drepende.
Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve natt og dag mellom bombing og mangel på beskyttelse, varme og mat. Min pappa, fange nummer 79790, tilbrakte julekvelden 1944 i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Jeg husker noe av det han fortalte; om kulde, matmangel, tortur og henrettelser av medfanger. Vinteren i Berlin-området er ikke like hard som her, men temperaturen rundt juletider er nede mot null grader i den rå lufta.
Enda verre enn de fysiske påkjenningene var nok redselen, frykten for hvem som blir den neste som hentes ut til henrettelse med gass, galge eller gevær. Minnene om det lille pappa fortalte er det nærmeste jeg kan komme et innblikk i det som nå rammer våre venner i Ukraina.
Så ledestjernen for året 2023 for meg må bli ordet «solidaritet». Med håp om et bedre nyttår!