«Jeg satte brillene på min nese...»
Jeg hadde i lengre tid gjort litt narr av Øverengen og alle brillene han hadde slengende rundt omkring. Han hadde kommet dit i livet at for å kunne tyde det meste med liten skrift, måtte det puttes et brillepar på nesa. Å det var virkelig ikke brilleutvalget det sto på. Stadig nye tre-pack med briller dukket opp i vårt hjem. Handlet litt hist og pist - Europris, Nille, Biltema og Rusta. Litt ukritisk i valg av fasong, farge, størrelser og mønstre, spør du meg, men her er var det pris og styrke som var det essensielle. De lå overalt hvor de kunne tenkes å kunne være til nytte. På badet, stuebordet, vinduskarmer i bilen, i garasjen..
Jeg tøyset og tullet med dette, og framhevet mitt eget ørnesyn- jeg kunne tyde alt, både nært og på avstand. Men så kom dagen, dagen da jeg plutselig oppdaget at boka jeg leste i ble holdt på en armlengdes avstand. Jeg var i ferd med å bli en brilletrengende dame jeg også!
Jeg husker med et visst smil om munnen da denne erkjennelsen inntraff min kjære mor. Det tok nemlig også litt tid før hun skaffet seg briller, men etter følgende episode ble det briller på dama:
