Idet vi trer inn i salen blir vi møtt av en litt overraskende, men meget vellykket scenografi, der Strindberg sitt mørke og følelsesladede drama skal utspille seg over de neste knappe to timene.
Vi møter ekteparet Edgar og Alice som sitter på hver sin ende av bordet, og allerede her er det ingen tvil om hva de to tenker og mener om hverandre. Edgar er en pensjonert kaptein som styrer sin lille familie med militær presisjon, mens Alice er en skuespillerinne som har ofret sin karriere for Edgar og familien. Barna har flyttet ut og bitterheten har nå tatt deres sted. På den lille øya de bor, har disse to klart å lage fiender og uvenner av alt og alle, til og med hushjelpen har forlatt dem. De sitter nå alene i et dysfunksjonelt ekteskap, på randen av konkurs, med misunnelsen, knuste drømmer, og tankene om alt som kunne ha vært. Og det meste som er stygt og sjofelt i oss mennesker har fått gode vekstforhold. Alice sin fetter Kurt, spilt av Ole Christian Gullvåg, dukker etter hvert opp, og nye avsløringer gjør det duket for en danse macabre mellom disse tre fortapte sjeler.
Resultatet er, at det som var et kontroversielt drama som ble omtalt som «forskrekkelig» og «skakende» da det ble skrevet i år 1900, føles like rystende og gripende i dag. Gjennom mesterlig skuespill klarer stykket å veksle, på en balansert måte, mellom svart humor og tyngende alvor, og tar oss med på den berg- og dalbanen et ekteskap kan være. Som publikums reaksjoner tydet på, fra rungende latter til trykkende stillhet, kunne det kanskje være flere som kjente seg litt igjen, i hvertfall i deler av deres skjebne.
