«De gale har det godt»

Den 20.mars i 1809, i en liten landsby nær Poltava i Ukraina ble det født et guttebarn som fikk navnet Nikolaj. Etternavnet Gogol fikk han etter sine foreldre Vassilij og Marija. Han skulle bli en verdenskjent forfatter. Allerede som nittenåring flyttet han til St. Petersburg i datidens Russland for arbeide og studier. Dette til tross for at hovedstaden Kyiv i Ukraina bare lå noen mil unna hans barndomshjem. I St. Petersburg staret han også sin forfatterkarriere inspirert av datidens store forfatter Aleksandr Pusjkin. Nikolaj Gogols mest kjente teaterstykke i dag er «Revisoren» som fortsatt spilles rundt om i verden. Første gang jeg kom i kontakt med Gogols forfatterskap var da jeg var på teateret å så en dramatisering av novellen «En gal manns dagbok».

Nå skal ikke jeg påstå at St. Petersburg har fostret flere gale menn enn de fleste store byer, men et er ihvertfall sikkert; en av de galeste i vår tid må være Vladimir Putin – riktig født 143 år senere enn Gogol. I samme skuffen som Petersburg kommer den lille byen Braunau am Inn i Østerrike hvor Adolf Hitler så dagens lys, Josef Vissarionovitsj Stalin i Gori i Georgia og Mao Tse-Tung i Shaoshan i Xiangtan i Kina. Jeg kunne holde på i det uendelige. Felles for de alle er at de alle var massemordere av «beste» sort. Dagens mann, diktatoren Putin, er ifølge nyhetene personlig ansvarlig for at flere enn seks ganger antallet av de som ble drept på Utøya - i løpet av den siste par ukene er blitt drept i Ukraina. Det setter mannen, og det han står for i et visst relieff.

Å hva skal du og jeg gjøre med det? Angår det oss? Ja, det gjør faktisk det. Og man skulle tro at det også angikk vår regjering! Vår utenriksminister. «Vi gjør som våre venner i Nato gjør» sier de og toer sine hender i suveren Pilatus-stil. Riktignok er ikke Ukraina medlem av Nato – noe som er et heldig alibi for natolandene til ikke å gripe inn militært. I utallige nyhetssedinger har Annichen Huitfeldt understreket at Norge har sendt forsyninger. Forsyninger!!!!

Hvis noen holder på å bli voldtatt kremter man ikke i bakgrunnen å spør om noen har lyst på litt mat! Man prøver faktisk å fjerne overgriperen. Er det rart at hun på åpen skjerm under sitt møte på en international sikkerhetskonferanse i Munchen for litt siden, da hun forsøkte å forklare et hoderistende kollegium hvorfor hun hadde invitert Taliban til Norge, fikk følgende kommentar fra den amerikanske senatoren Lindsey Graham: Dette er det mest naive jeg har hørt. Du vet rett og slett ingen ting om Taliban og deres agenda, hvis du tror de vil forandre seg. De kommer i k k e til å forandre seg».

Intervjueren spør statsministeren på Dagsnytt 18 om vårt forhold til russerne med tanke på vår felles grense med russerne i nord. «Vi har et avklart forhold» svarer han og pjatter videre om våre vennskapelige forbindelser gjennom generasjoner. I hver eneste nyhetssending skjuler han seg bak en paragraf fra 1959 hvor Stortinget har bestemt at Norge ikke skal delta med våpen hvis en konflikt oppstår. Bare med hjelmer og suppe.... Derimot er det ok for regjeringen at danske myndigheter sender våpen til Ukrania. Våpen kjøpt i Norge. Vi toer våre hender. Når lokale norske ordførere på grensen til Russland blir bedt om å kommentere dagens hendelser i Ukraina skravler de i vei om hvor hyggelig de har det sammen med sine russiske venner hver gang de gjensidig besøker hverandre over reinkjøttgrytene eller et glass vodka. Greit nok det – men enten du jobber i Stortingsgaten eller i Passvikdalen har du et ansvar for det som skjer i landet ditt. Og hos dine naboer! (For å minnes Gro Harlems uttalelse om nabokjerringa.) Det forhindrer jo ikke at du også kan snakke om de positive sidene ved naboskapet. Men når den samme nabokjerringa kaster seg over familien din med skarpe våpen må det annet krutt til. Bokstavelig talt.

Europa ruster opp. Svenskene har sendt styrker til Gotland, i Litauen og Moldova har de erklært unntakstilstand. Sistnevnte stenger også luftrommet. Verden innfører strenge sangsjoner. Bare fra Kina runger en øredøvende stillhet. Sikkert med tanke på Taiwan...

Å hva gjør Norge? Tar frem suppekjøkkenet.